Legenden om krokodilla og gutten

I Øst Timor har folket et forhold til krokodillene som er preget av både respekt og frykt.

For en liten stund siden dro jeg med to kolleger til Lautem, det østligste distriktet i landet, for å jobbe med et vann- og hygieneprosjekt i skoler, startet av Plan International Timor-Leste. Jeg skriver mer om dette prosjektet i et senere innlegg.

Turen tok omtrent fem timer i bil fra Dili til Lospalos, hovedstaden i Lautem. Vi kjørte på smale veier opp digre fjell, gjennom små landsbyer, forbi store områder med rismarker, og langs havet.

Plutselig pekte sjåføren på et skilt som jeg ikke hadde lagt merke til, og jeg så at det var et fareskilt med en krokodille på. Jeg spurte om det var mye krokodiller i området. Da svarte kollegaen min at de to hadde sett en sammen en gang de kjørte gjennom akkurat dette området på en annen tur, og det var en ganske grusom historie. De så plutselig masse folk som sto på stranda og ropte og holdt på med et eller annet i vannkanten.

Da de stoppet for å finne ut hva som hadde skjedd, så de flere som prøvde å kjempe med en krokodille. Kollegene mine fikk høre at det var en liten gutt som hadde blitt tatt av en krokodille etter å ha gått ned til vannet alene tidlig om morgenen for å fiske. Etter en liten stund så de at det dessverre ikke var noe de kunne gjøre, og at det var for sent for å redde gutten.

Rundt ti mennesker blir drept av krokodiller hvert år i Øst Timor, men det er bare de tilfellene som blir rapportert. I virkeligheten er det nok fler, men det er tabu å snakke om det, fordi det sies at krokodiller tar bare folk som har vært dårlige mennesker. Det er forskjellige dimensjoner av timoreseres forhold til krokodiller, de betrakter dem som sine forfedre og ser på dem som hellige dyr. I forrige innlegg fortalte jeg litt om den timoresiske skapelseslegenden; den vil jeg dele med dere fordi jeg syns den i grunnen er ganske nydelig.

– Det var en gang en liten krokodille som bodde i en lagune bak noen sanddyner, et langt stykke fra havet. En dag bestemte den seg for at den ville til havet, den ville svømme i stort og åpent vann og se nye og fremmede steder. Den forlot lagunen og begynte å gå. Men ettersom timene gikk og sola steg på himmelen, ble det stekende varmt og bakken brant under beina på den. Den lille krokodillen ble svakere og svakere, og til slutt ble den liggende helt stille under den sviende sola, uten krefter til å røre seg.

Akkurat da kom en liten gutt gående forbi. Han syntes synd på krokodillen som lå der i solsteken, og stoppet. – Hva er det i veien med deg? spurte han. – Har du slått deg?

Krokodillen greide så vidt å riste på hodet. – Nei, jeg har ikke slått meg. Jeg er på vei til havet, men jeg er sulten og sliten og greier ikke å komme videre.

– Jeg skal hjelpe deg, sa gutten. Han løftet opp den lille krokodillen og bar den i armene sine helt ned til havet. Krokodillen var svært takknemlig og lovte at den alltid skulle huske hvor snill gutten hadde vært. – Hvis du noen gang får lyst til å reise og se verden, sa den, – så kom ned til stranda og rop på meg.

Gutten glemte aldri det krokodillen hadde sagt. Mange år senere gikk han en dag ned til stranda og ropte på den. Tre ganger ropte han, og krokodillen kom slik den hadde lovet. Gutten klatret opp på krokodilleryggen, og de satte til havs. De reiste dag og natt i mange år, og verden var vidunderlig og uten ende. Gutten og krokodillen kunne ikke bestemme seg for hva som var det vakreste: fjellene, skyene eller trærne, stjernene over dem om natten, eller landene de reiste forbi.

Men selv om de to var venner, så var krokodillen likevel en krokodille, og kjente av og til at den hadde lyst til å spise gutten den hadde på ryggen. Den skammet seg over følelsen, og sa til seg selv at den måtte huske å være takknemlig. Hvis gutten ikke hadde båret meg til havet, hadde jeg dødd av sult og tørst, sa den til seg selv. Hvordan kan jeg tenke på å svikte den beste vennen jeg noen gang har hatt?

Og så en dag bestemte krokodillen seg for at reisen var over. Den var gammel, og følte seg svært trøtt. – Reisen min er slutt, sa den til gutten. – Nå er tiden kommet for at jeg skal dø, men jeg skal gi deg et sted som alltid skal være ditt. Jeg gir deg en øy hvor du og dine barn og barnebarn kan bo og se sola stå opp over havet hver morgen.

Mens krokodillen snakket, begynte den å vokse. Den vokste og vokste og ble til en øy dekket med fjell, skoger og elver. Det skjellete skinnet ble til åser og bakker, og den ruglete ryggen ble til en lang og mektig fjellkjede. Og det er grunnen til at øya vår er formet som en krokodille.

Jeg kommer snart tilbake med mer fra dagliglivet i Øst Timor…