På vei til jobben

Fredag, 19. februar

På veien til jobben i dag, begynte jeg å tenke på hvor fort de første seks ukene har gått her.

Jeg pleier å sykle til jobben, men i morges var første gangen jeg sykla på et par uker fordi jeg har vært ute i felten med jobben. Da begynte jeg å tenke på alt jeg har opplevd så langt, alle de hyggelige menneskene jeg har blitt kjent med og alle de nydelige stedene og tingene jeg har sett her.

Jeg tenkte også på varmen, det var masse sol og jeg hadde hatt på den daglige blandingen av solkrem og Mygga, og satset på at jeg ikke kom til å svette den av før jeg kom fram til kontoret. Men jeg legger nesten ikke merke til varmen når jeg sykler fordi da får jeg en deilig bris, og jeg har en veldig fin vei til jobben på Plan-kontoret.

Hovedveien ligger langs vannet, så jeg sykler langs stranda og forbi fyrtårnet hver morgen, og ser utover havet og opp på fjellene og lar tankene vandre. Da begynner jeg å tenke på litt av hvert. Jeg tenker på alt jeg vil oppnå den dagen. Jeg tenker på hvor liten jeg er i forhold til havet og fjellene.

Jeg ser på alle jeg sykler forbi og alle som kjører forbi meg, og lurer på hvor de skal og hvordan dagene deres kommer til å bli. Jeg ser på fiskerne som er ute på vannet i de fargerike båtene sine. De som har vært tidligst oppe og alt er kommet i land, står i veikanten og selger fangsten sin, ofte lagt fram på store, grønne blader fra banantrær.

Jeg ser på mopedene og motorsyklene som sveiver inn og ut imellom biler og lastebiler. Jeg ser på damene på vei til jobben, som kjører eller sitter bakpå moped, pent kledt i skjørt og høye hæler. Jeg ser på barna i skoleuniform som sitter på fanget eller bakerst med armene rundt magen til mamma eller pappa.

Jeg tenker på hvordan det må være å vokse opp her, i et samfunn hvor man ennå husker både okkupasjon og selvstendighetskamp.

Jeg lurer på hvorfor menn roper til meg, og hvorfor jeg ikke reagerer på det lenger. Så husker jeg å se på veien foran meg, og ser at jeg holder på å kjøre inn i en minibuss som har stoppet i kjørefeltet rett foran meg. Det hender ofte at minibusser og taxier stopper uten varsel for å droppe av og ta på passasjerer, så det er mye å følge med på i trafikken.

Det er masse enveis-kjørte gater i Dili, så man må lære seg to forskjellige veier for å komme seg til og fra et sted. For å forberede meg til å sykle til Plans kontor den første dagen, satt jeg på i bilen med mamma mens hun kjørte veien til kontoret og hjem igjen tre-fire ganger på rad. Hun endte opp med å kjøre meg den første dagen allikevel fordi jeg var så nervøs, men jeg fant fram den andre dagen, mer eller mindre helt selv. Men jeg har alltid følt meg ganske trygg på å sykle her, fordi det er tohjulingene som får all respekten i trafikken, siden de er i flertall.

Jeg sykler videre, forbi damen som selger store flasker med honning på gatehjørnet, og forbi mannen som selger valper. Jeg sykler forbi havna og forbi den portugisiske ambassaden hvor det alltid står mange i kø utenfor for å få visum.

Jeg sykler forbi Timor Aid, USAID, Water Aid, World Vision, og mange flere hjelpeorganisasjoner som tilfeldigvis ligger vegg i vegg med hverandre, og kommer endelig fram til Plan. Kollegaene mine parkerer mopedene sine elegant på rekke og rad inne på gårdsplassen, mens jeg setter fra meg sykkelen og hiver meg inn i dusjen, bytter om, og begynner å jobbe.

Etter noen timer på jobben med all sola og den uutholdelige varmen, begynner det endelig å regne!

Regnsesongen har kommet usedvanlig sent til Øst Timor i år, og har vært veldig uregelmessig, noe som har hatt alvorlige konsekvenser for adgang til vann og mat i flere distrikter. Det er herlig å se hvordan alle koser seg når det regner i Dili; mange tar seg en løpetur langs strandpromenaden, noen ungdommer går barbeint og kjenner på regnet og ler, mens andre går en tur langs veien og prater med venner til de blir helt søkkvåte.

Men det er ikke like greit å sykle hjem i regnet, så det hender at vi blir sittende i flere timer på kontoret og vente på at regnet gir seg før vi kommer oss hjem.

Nå sitter jeg på kontoret og venter på at det skal slutte å pøse litt før jeg setter meg på sykkelen igjen…