Kairo-oppholdet går mot slutten

Om to dager er tiden inne for å ta farvel med Midtøstens største by – Kairo. Et helt vårsemester har passert allerede, og hverdagslivet mitt her i Kairo er over for denne gang. På søndag sitter jeg på flyet til Amman, Jordan, for deretter å sette kursen tilbake til Norge. Utvekslingsoppholdet mitt i Egypt har vært en utrolig spennende reise, og gitt meg minner og opplevelser for livet.

I går var siste skoledag på International House Cairo, og etter siste time hadde lærerne organisert en avslutningsfest med god mat og kake. Rektor på instituttet holdt tale på arabisk som vi fikk i oppgave å oversette, og deretter fikk vi utdelt diplomene våre.

Studielivet på instituttet har absolutt vært bedre enn forventet, og alle lærerne har tatt oss godt imot og hjulpet oss til å utvikle språkkunnskapene våre. Samtidig merker jeg at det blir godt med en pause etter et intensivt semester for å fordøye alt vi har lært. Nå er det endelig sommerferie, og hverdagslivet hjemme i Norge står for tur.

Båttur på Nilen

Forrige helg leide vi en liten båt for å se solnedgangen over Nilen. Det var en flott tur hvor jeg fikk tid til å roe ned og tenke over alt jeg har opplevd denne våren. Hverdagslivet i Kairo er ganske stressende på mange måter med mye mennesker, trafikk og lyder som man konstant er omringet av.

Soverommet mitt i leiligheten har ikke noen vinduer og det er ganske isolert med tanke på at det ikke er plassert ut mot veien. Uansett, er det umulig å få et minutt stillet fordi jeg kan høre all tutingen fra trafikken og skrikingen fra menneskene på gata. Derfor merker jeg at det blir utrolig deilig å komme hjem til Norge for å få litt roligere omgivelser.

Hvis vi går tilbake til slutten av januar husker jeg at jeg tenkte at jeg aldri skulle sette min fot i en av båtene som ferdes på Nilen. Jeg synes de så utrygge ut og jeg ville ikke risikere en svømmetur i det forurensede vannet. Uansett, båttur ble det og det er et utrolig fint minne fra livet mitt her i Kairo. Det er interessant å tenke på  hvordan man forandrer seg og tilvenner seg et sted ettersom tiden går.

Middag hos «landlorden»

På mandag ble vi invitert av landlorden på middag siden vi snart skal reise. Han hadde vært hos oss dagen før for å diskutere betaling av strøm og varmtvann før vi drar, og spør plutselig om vi har lyst til å spise middag hos han klokken 16.00 dagen etter. Vi takker ja til invitasjonen, og gleder oss til å spise middag i et egyptisk hjem.

Da dagen kom får vi en telefon fra sønnen hans som sier at middagen er litt forsinket, og at de kommer for å hente oss i fem-tiden. Tiden går og går og ingen kommer. Etter at klokka begynner å nærme seg 18.00 får vi kontakt med landlorden hvor han sier at han snart er utenfor for å hente oss, men klokka går og vi står og venter.

Til slutt blir vi litt irriterte og bestemmer oss for å avlyse hele middagen, men da svarer han ikke på telefonen. Etter en kort stund ringer han tilbake og sier at han kommer om 15 minutter og at vi må gjøre oss klare (selv om vi hadde vært klare de siste tre timene). Etter ca. en halv time står han utenfor døren og vi er på vei til leiligheten hans.

Landlorden er nylig skilt, så det var moren hans som hadde stått på kjøkkenet de siste timene for å forberede maten. Da vi var fremme, ca. halv åtte, var moren fortsatt opptatt med forberedelser, så vi bestemte oss for å hjelpe til å dekke bord for å få litt fortgang på sakene. Vi hadde tross alt ikke lyst til å tilbringe hele kvelden i landlordens selskap.

Da middagen endelig var klar, ble vi servert tradisjonell egyptisk mat som falt i god smak. Imidlertid, var porsjonene vi fikk ekstremt store og vi visste ikke hvordan vi skulle klare å spise opp alt. Vi følte at det var uhøflig å ikke klare å spise opp det vi ble servert, men vi prøvde å forklare situasjonen på arabisk. Bildet nedenfor viser hvor mye mat som var på min tallerken, i tillegg til annet tilbehør.

De siste dagene

Denne uken har jeg prøvd å tenke over de tingene som gjenstår og som jeg ønsker å få med meg før jeg reiser hjem. Men jeg har kommet til den konklusjonen at jeg føler meg veldig fornøyd med alt det jeg har opplevd, og at jeg ønsker å bruke de siste dagene på å slappe av og tilbringe tiden rundt om i nabolaget.

Jeg husker at jeg syntes White Nile Street så utrolig kjedelig ut den dagen jeg ankom i januar, men disse månedene har bevist det motsatte. Gaten er full av liv, og ettersom jeg har blitt kjent med menneskene som daglig selger frukt, grønt, falafel og andre dagligvarer på gata, føler jeg at White Nile Street har vært en perfekt adresse for oppholdet mitt i Kairo.

Jeg gleder meg masse til å reise tilbake til Norge, men samtidig kommer jeg til å savne Kairo og dets kaotiske liv. Jeg har utviklet meg på mange måter gjennom utvekslingsoppholdet, og lært masse om språk, kultur, historie og ikke minst om livet generelt. Det er mange tøffe og triste skjebner her i Kairo og for mange er hverdagslivet hardt å leve.

Jeg setter pris på at jeg har fått oppleve både de positive og negative sidene ved livet her, fordi det har gitt meg et perspektiv på hvordan ulike mennesker lever og ikke minst deres muligheter for fremtiden. Lærdommen fra Kairo vil følge med meg resten av livet, og selv om jeg har opplevd triste og frustrerende ting, samtidig som enkelte dager har vært utfordrende, vil jeg se tilbake på denne reisen som et verdifullt og godt minne.

Takk for denne gang Kairo!