Khan El Khalili i islamske Kairo

Forrige lørdag dro vi til et av Kairos mange bydeler – det islamske Kairo der vi besøkte de gamle basarene i kvartalet Khan El Khalili. Det er vanskelig å få et riktig inntrykk av hvor stort Kairo egentlig er, men denne dagen fikk hvert fall jeg en liten smakebit.

I tillegg til Kairos enorme areal fikk vi også en opplevelse av Kairos unike historie- og kulturarv.

Taxien som hentet oss utenfor leiligheten klokken 12.30 tok oss ut av Muhandeseen, området der vi bor, og videre over Nilen, forbi Tahrir plassen og inn i det ukjente. Dette var et nytt og ikke-utforsket område av Kairo.

Før vi ankom islamske Kairo hadde jeg forventet meg gamle falleferdige bygninger, og enda mer støv og søppel i gatene. Jeg tok imidlertid feil. Da taxisjåføren til slutt hadde klart å finne frem til Bab Al-Futuh, en av tre gjenstående porter tilhørende bydelens forsvarsborg, ble jeg overrasket over utseende på området.

Da vi gikk gjennom den store porten kom vi inn på et område med grønne trær, boder og butikker som bugnet av alt mulig rart, folk som solgte iskrem og sukkerspinn og ikke minst grønnsakshandlere med salgsvognene  sine.

Det første vi besøkte var en av de gamle og historiske moskéene innenfor forsvarsmuren. Vi måtte ta av oss på føttene før vi gikk inn på den store åpne plassen i moskéen som var laget av lys stein. Solen hadde klatret til toppen av himmelen før vi ankom, noe som hadde varmet opp steingulvet.

Det var forholdsvis stille og jeg kunne kjenne solstrålene fra vårsolen varme ansiktet og resten av kroppen. Dette skulle bli en fin dag! Jeg måtte bare huske å kaste sokkene mine i skittentøyskurven når jeg kom hjem.

Khan El Khalili

Nedover kvartalet var det butikker som solgte alt fra gamle platespillere til smykker til mat, klær, bøker og annet utstyr – her var det noe for enhver smak, både for lokale og turister (selv om vi var de eneste turistene å se). Stedet bar preg av å være tilrettelagt for turister – men hvor var turistene?

Etter revolusjonen i 2011, dårlig økonomi og annen usikkerhet har Egypt mistet mye av sin turisme, og det merkes på de lokale så fort de ser vestlige folk i gata. Mange smiler og er nysgjerrige, og noen er modige nok og spør etter et bilde.

Da vi gikk gjennom basaren ble jeg også overrasket over hvor lite trakassering det var. Folk lot oss for det aller meste gå i fred uten å være innpåslitne selgere med upassende kommentarer.

Al Azhar

Etter at vi kom ut av basaren i Khan El Khalili var neste stopp Al Azhar universitetet, som er et av Egypts fremste historiske læresteder. Det er verdens nest eldste universitet, og det er tilknyttet Al Azhar moskéen.

Universitetet ble etablert mot slutten av 900-tallet av Fatimidene, og var et sentrum for islamske lærde som studerte Koranen, islamsk lov, men også ikke-religiøse emner som retorikk og matte. Gjennom den islamske historien ble slike skoler kalt madrasa – مدرسة. 

Like i nærheten av Al Azhar madrasaen fant vi en restaurant for å spise lunsj. Det som egentlig først trakk vår oppmerksomhet til nettopp dette stedet var at vi kunne lukte såpemiddel med ferskenlukt fra inngangen og helt ut på gata. Etter en rask titt på menyen fant vi ut at det får duge.

Kelneren viser oss opp en trapp og halvveis opp i trappen kommer shisha-lukten fra vannpipene. Innredningen var i skikkelig «Midtøsten-stil» og i det ene hjørnet på restauranten var det fotoshoot. To egyptiske kvinner poserte med abaya, hijab og overdrevet mye sminke. I løpet av hele lunsjen gikk disse to kvinnene ut og inn av et utkledningsrom for å skifte, og hver gang kom de ut med en ny «mote-abaya» og skyhøye heler – mashallah – ما شاء الله – eller «wow» som vi sier på norsk.

Siste stoppested før turen gikk hjemover var Al Azhar park. Dette stedet er det stedet man tror er umulig å finne, altså ikke-eksisterende, i en storby som Kairo. Hittil hadde vi sett små parker midt i masse eksos og biltrafikk, men dette, dette var virkelig Kairos lunger.

Parken var et stort grøntområde med gressletter, blomster, frodige trær og palmer, fontene og lekeplass for de minste. Her var det bare å utnytte sjansen til å fylle lungene med frisk luft! Fra toppen av parken hadde vi utsikt over Kairo på alle sider, og det var murhus så langt øyet kunne se. Et av husene som lå nærmere parken hadde mistet den ene veggen, og dermed kunne vi se rett inn i stua deres.

Det var her jeg fikk en smakebit på omfanget av byen, og ikke for å nevne de antall millioner murstein som byen er bygget opp av. Og mursteinsbygningene fortsetter…og fortsetter.

Vel hjemme etter utflukten til islamske Kairo og Khan Al Khalili hadde jeg fortsatt ikke kommet over hvor deilig det var å se friskt gress og grønne trær.

Hadde bare ikke avstanden vært så stor fra leiligheten…men det blir garantert flere turer til Al Azhar park 🙂