For fem uker siden skrev vi under leiekontrakten for leiligheten vår her i Kairo. Da bestemte vi oss for å kun leie én måned av gangen siden vi var usikre på om vi ville bli boende gjennom hele oppholdet. Det var mye i leiligheten som måtte fikses og ordnes, men litt etter litt kom det meste på plass. I et retrospektivt perspektiv kan vi si at problemene forsvant for en stakket stund, men jeg skal love deg at de kom raskt tilbake.
Etter fem uker har hverdagslivet i Kairo fått sin mer eller mindre faste form. Jeg går til skolen halv ni hver morgen, kommer hjem fra arabiskundervisning rundt klokken tre og jobber med lekser noen timer før middag. Deretter er det mulig jeg drar på treningssenteret i nærheten før det etter hvert blir leggetid.
Dagene går forholdsvis fort og studieløpet er intenst og krever mye tid. Men midt i disse hverdagsprosedyrene skjer det en rekke ting som ikke er fullt så hverdagslige hvis vi sammenligner med hverdagslivet hjemme i Norge.
Gassovn på ville veier
For noen uker tilbake hadde vi lyst til å lage lasagne til middag. Vi forberedte maten og var klare til å sette den ildfaste formen inn i ovnen. Ovnen på kjøkkenet er en gassovn og vi må derfor bruke fyrstikker for å «tenne den på». Uheldigvis hadde det sluppet ut såpass mye gass da vi tente på at det sa «poff», og hele ovnen ble fylt av en blå flamme.
Heldigvis gikk det bra med både oss og kjøleskapet (som forunderlig nok er plassert en halv meter unna ovnen), selv om roomien min fikk svidd av noen hår på armene. Ovnen stod urørt i noen uker etter det, og lasagnen havnet i fryseren. Det var den middagen.
Vann på godt og vondt
Helt siden vi flyttet inn i leiligheten har det vært et lite område i taket i stua som har en mørkere farge enn resten av taket. På samme sted faller malingen av og det ser ut som at taket er litt fuktig. Vi spurte utleieren om det var vannlekkasje i leiligheten over, men det trodde han ikke. Han regnet med at det var høy luftfuktighet i været som hadde skylden, enda det bare var 20 grader ute.
Han tørket opp malingen som hadde flasset av før han spurte «er det noe mer dere lurer på?», og gikk ut døra. Problemer blir altså ikke fikset før det er absolutt nødvendig.
Et annet «vann-problem» er kjøleskapet vårt. I det siste har det samlet seg vann i hyllene på kjøleskapet, og vi har dermed bare to hyller å sette mat på i stedet for fire. Vi ringte utleieren som skulle finne noen som kunne komme å se på kjøleskapet, men ingen har kommet enda.
Ting tar tid her i Midtøsten, og for en nordmann som mer eller mindre er vandt til å være punktlig på minuttet, kan dette gi magesår. Det fine er at man tilvenner seg etter hvert å leve med alle disse problemene rundt seg, men ett sted går grensa der man virkelig synes det begynner å bli ille…og det er da vannet forsvinner.
Ett døgn uten vann
Det faktum at hvitevarene i leiligheten stammer fra en annen tidsalder, og at strømmen har gått et par ganger i løpet av natta, kan ikke måle seg med hvordan det føltes å være uten vann – og i dette tilfellet bare ett døgn.
Da vi kom hjem fra skolen forrige uke skulle jeg vaske hendene på badet, men ikke en dråpe kom ut av kranen. Da vi innså at vannet var borte i store deler av bydelen, regnet vi med at det ikke skulle komme tilbake den første timen. Heldigvis hadde vi en del flaskevann, så vi klarte oss fint den kvelden, men morgenen etter hadde vi ikke nok vann til hverken vask, drikke eller matlaging. Uten vann går det ikke an å skylle ned doen, og vi begynte å bli bekymret over hygienen hvis dette var noe som skulle vedvare.
Selv om vi visste at vannet var borte, var det som en refleks å gå bort til vannkranen fordi vi er så vant til at vannet alltid er der. Morgenstellet ble derfor utført på instituttet ettersom de hadde en ekstra vanntank på taket.
Heldigvis kom vannet tilbake igjen senere den dagen, noe som ga en utrolig stor lettelse. Slike hendelser får en til å innse hva man tar som en selvfølge, og hvor avhengig man faktisk er av rent vann. Vi var uten springvann i ett døgn…tenk på de som knapt har rent vann i det hele tatt – daglig.
Søppelhåndtering
Hvis jeg skal nevne en ting som plager meg med hverdagslivet i Kairo, er folks holdninger til søppel. Det virker som at for de fleste er søppel noe som forsvinner av seg selv, og som man ikke har ansvar for lenger så fort søppelet lander på bakken.
Både store og små kaster emballasje fra snacks og andre matvarer på bakken som om det er en selvfølge. I gatene hoper det seg opp, og det er ingen som faktisk tar ansvar. Selv downtown og i sentrale strøk finnes ikke søppelkasser. Så vidt jeg vet er det lite (ingen) resirkulering hvor alt avfall går i samme søppelpose.
Vi har fått beskjed om å sette søppelposene våre i gangen utenfor ytterdøra siden det ikke finnes noen søppelkasser utenfor leilighetskomplekset. Vår betalte søppelmann plukker opp søppelposene våre utenfor døra, men hvem vet hvor det havner etter det?
Da vi var på dagstur til Alexandria tidligere, passerte toget et tettsted som hadde samlet alt av søppel på et jorde. Jeg synes det er svært synd at folk lever på denne måten, men med mye fattigdom og andre nasjonale utfordringer skal det vel en del til før søppelanlegg blir første prioritet.
Du vil kanskje også lese
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.