Denne helgen bestemte jeg meg for å reise tilbake til Islamske Kairo for å besøke Al Azhar park en gang til. Etter mye stress med studier var det utrolig godt å slappe av i litt grønnere omgivelser.
Parken hadde ikke forandret seg mye siden sist, men noen steder hadde nye blomster sprunget ut. Selv om jeg var omringet av trær, friskt gress og blomster, ble idyllen amputert av en hendelse som skjedde like før jeg og en av de jeg bor sammen med gikk inn i parken.
Selv om det var godt å komme seg ut av leiligheten var dette også dagen for en trist opplevelse. Da vi gikk på fortauet langs veien mot inngangen til parken, ser vi plutselig en liten gutt, kanskje 11-12 år, som ligger på fortauet helt rolig.
Vi kunne ikke se tegn til at han pustet i starten, men etter noen minutter kunne vi se at brystkassen hevet seg så vidt. Gutten var skitten, hadde opprevne klær og hodet hans lå ned mot den møkkete bakken. Andre folk på fortauet gikk rett forbi uten å tenke på om gutten trengte hjelp eller ikke.
Etter å ha prøvd å riste i gutten for å få han til å våkne, var det ingen tegn til at han hørte oss eller merket at vi ristet i han. Vi stod på fortauet uten å vite hva vi skulle gjøre og folk passerte mens de sendte oss blikk som sa «bare gå, hvorfor står dere der??».
Til slutt stoppet en eldre kvinne, og også like etterpå en annen mann, og de prøvde å forklare oss på arabisk at gutten var totalt nedruset og at det ikke var mye vi kunne gjøre utenom å la han ligge. Vi hadde en vannflaske som vi satt ved siden av han og en banan som vi la i hånda hans, men han klarte ikke å gripe bananen – han var helt uten krefter.
Et stort tabu
Til slutt måtte vi også bare gå, men bildet av guttungen på bakken passerte netthinnen resten av dagen. Kroppen hans var helt slapp, og han hadde lukkede øyne hele tiden akkurat som om han var i sin egen verden av rus, uten å merke at vi prøvde å hjelpe han.
Det er så utrolig frustrerende å tenke på at samfunnet her ikke har institusjoner til å hjelpe folk på samme måte som vi har hjemme i Norge. Etter at de hadde prøvd å forklare oss at gutten var kraftig ruset, fikk jeg inntrykk av at det var en grunn god nok til å gi han opp og ignorere situasjonen. Dette er jo helt uakseptable holdninger, men i et samfunn som Kairo krever det store fremskritt før en situasjon som denne hadde blitt tatt hånd om.
Ifølge Gulf News har narkotikabruken i Kairo (og Egypt generelt) økt betydelig de siste årene etter revolusjonen i 2011, og da særlig blant ungdommer. Narkotikabruk er er tabu tema og det diskuteres sjeldent blant politikere eller generelt i det offentlige rom. Ifølge en studie fra 2007, publisert av Egypt’s National Council for Fighting and Treating Addiction, var over 400 000 barn avhengig av narkotika (i Egypt). Les mer her.
I løpet av tiden min i Kairo føler jeg virkelig at jeg har fått sett og opplevd mange ulike sider av byen – noen veldig sjarmerende hvor jeg tenker at jeg godt kunne ha bodd her lenger, men også noen veldig vonde og frustrerende sider hvor jeg tenker over hvor glad jeg er for å snart være tilbake i Norge.
Du vil kanskje også lese
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.