Velkommen til Kairo!

أهلاً وسهلاً (velkommen) Det er en rolig mandag formiddag på Cairo International Airport i det vi ankommer Egypt. Solen skinner og den lette brisen står i sterk kontrast til vinterværet hjemme i Norge. Endelig er vi i Kairo!

I taxien på veien fra flyplassen til leiligheten, som skal bli vårt nye hjem de neste månedene, sitter tre studenter fra Universitetet i Oslo spente på hva dette semesteret med utveksling vil bringe. Fra hovedveien kommer plutselig Nilen til syne før vi kjører av motorveien inn til et mindre område. I gatene beveger biler, mennesker og løshunder seg om hverandre, og gatehjørnene er fylt av små butikker og grønnsakshandlere med mobile salgsvogner. Gatene er støvete og søplete, omtrent alle bygninger har samme sand-aktig farge og trærne mangler grønne blader. Det er fortsatt vinter i Kairo. Det blir spennende å se om de få trærne i gata vil vise sin grønne, frodige sjarm utover våren, eller om hvorvidt sand og forurensning holder de tilbake.

Forhandlinger på arabisk

I det øyeblikket vi ankommer leiligheten ser vi at eieren står og instruerer en annen person på stige som holder på med å male taket i stua. Han ønsker oss velkommen og sier vi må komme inn og sette oss. Vi har fått tilsendt bilder av leiligheten tidligere, men det å se den i virkeligheten var noe helt annet. Innredningen er typisk ”Egypt-style” med mint-grønne vegger i stua og rosa vegger på soverommene. Eieren begynner å vise oss rundt. Etter å ha prøvd å oversette leiekontrakten, som vi fikk kun på arabisk, er jeg klar for forhandlinger. Eierens engelskkunnskaper er minimale og all kommunikasjon skjer hovedsakelig på arabisk. Jeg hadde notert ned noen viktige gloser på flyet som kom godt med i forhandlingsprosessen.

Problemene startet imidlertid da vi fant ut at vaskemaskinen og air-condition ikke fungerte som det skulle. Eieren ringte straks en mekaniker, eller ingeniør som han kalte det, og en times tid senere kommer en tenåring med verktøy inn døra. Men med eller uten ingeniør-utdannelse fikser han problemene, og både vaskemaskinen og air-condition får liv i seg. Etter en lang dag blir vi enige om å signere leiekontrakten dagen etter, slik at vi får mulighet til å finne eventuelle andre problemer. Og problemer finner vi.

Morgenen dagen etter oppdager jeg en gasslekkasje, og ut av en skjøteledning ved TV ‘en spruter det gnister når vi prøver å sette en kontakt ned i støpselet. Da vi etterspurte hvor brannalarmen var svarer eieren ”mafiish muskila”, altså det klassiske ”no problem”, og fortsetter å vise oss hvor vi skrur av og på gassen til stekeovnen. Selv om sikkerheten her i Kairo ikke er kvalifisert til norsk standard er det tydelig at eieren ønsker å løse problemene vi finner – spesielt da vi sier vi kun ønsker å betale leie for én måned av gangen. Til slutt, da forhandlingene er over og mesteparten av problemene er fikset, glir kulepennen over papiret som ligger på bordet. Leiekontrakten er signert.

Da er det bare å håpe på at alt holder seg i orden de neste månedene – In sha’ allah …