Enkefrue Alise Pedersen bodde i det lille trehuset alene med sin lille vakre hvite, og gråspettete lady-venn. Alise satt i det rettvinklede hjørnet, og nøt synet av det varme lyset som skinte svakt på veggene. To små røde julestjerner stod i vindusposten. Det var den 4. desember i 1989.
Det var en gang et lite trehus med spisst tak, som lå i enden av grusveien som bar det vakre navnet Kristins veg. Enkefrue Alise Pedersen bodde der alene med sin lille vakre hvite, og gråspettete lady-venn. Den lille ladyen logret og tagg, og bad om å få sitte på fanget når kveldslyset sèg inn gjennom vinduene. To små røde julestjerner, stod i vindusposten. Det var den 4. desember i 1989.
Husets stue var laget i en rett vinkel. En mørkegrønn hjørnesofa og et brunt stuebord var dandert i hjørnet, slik at Alise kunne se begge veier. Inn i den venstre, og høyre delen av stuen. I kveld, som hver kveld siden hun flyttet til det lille trehuset i 1965, hadde hun aldri lyst opp begge stuehalvdelene i den mørke årstiden.
Det er ikke helt sant, Alise… for når ektemannen din levde, brukte dere mer lys i stuen. Søsteren hennes ville ha påpekt akkurat det. Ja, ja… det er nå ti år siden da, men allikevel, rett skal være rett. Søsteren snakket forøvrig litt penere enn Alise.
Enkefruen satt i det rettvinklede hjørnet og nøt synet av det varme lyset som skinte svakt på veggene. Et stort landskapsmaleri av en hytte ved enden av et lite vann, var innrammet av en gammel gullramme. I dagslys, kunne en se små avskallede flekker blant ornamentene. Alise drømte om å ha et landsted å reise til, men det ville aldri bli noe av, og det visste hun. Hun hadde slått seg til ro med bare å ønske seg det…
Da hun snudde litt på hodet, så hun inn i den mørke, høyre delen av stua. Spisebordet og den gamle spisestuestolen etter bestefaren hennes, ble som en dunkel gjenstand i hjørnet lengst vekk fra der hun satt. Hun klarte ikke å se bildet av sin avdøde ektemake særlig tydelig heller. Kun to mørke huleaktige rom til øyne, så på henne fra veggen der borte.
Å som hun ønsket å kunne lyse opp hele stuen. Da ville lyset få frem alle miraklene som bestod av gaver, og magien som fantes rundt henne. Det var uvurderlige skatter fra deres reiser rundt i Norge, mens ektemannen levde. Kjære gaver fra venner og familien, og fra den tiden hun malte litt. Familien, var hennes søster Agnes og broren Torvald. De hadde også reist hjem til den andre verden… i lyset.
Et blomstermotiv av en liten bukett Lavendel, hadde hun brukt all sin tålmodighet på da hun malte alle de bittesmå blomstene på stilkene. En smal sølvramme omkranset blomstene, og hadde fått plass ved foten av maleriet, som et lite punktum. I går ettermiddag, da solen forsvant bak bebyggelsen, måtte hun ta et valg. Hvilken del av stuen skulle få lys i kveld? Men… så husket hun at det var den høyre siden sin tur til å ligge badet i et mykt, varmt skjær.
Stålampen hun hadde i hjørnet ved det lille stettbordet hun hadde malt hvitt for noen år siden, ga fra seg litt for lite lys til å kalles stuelys. Det lille bordet var ikke så hvitt lengre, fordi det som er malt hvitt forandrer seg sakte til litt mørkere enn hvitt. Oppå stettbordet stod engelen i et knuselig materialet, kledd i vinrød fotsid kjole. Den majestetiske engelen var omtrent førti centimeter høy, antok Alise. Ingenting annet kunne være i nærheten, for da mistet hun sin kraft og skjønnet.
Alise gledet seg til å se henne denne kvelden. Altså… i går kveld.
Engelen var en gave fra hennes beste venninne, og den voktet over høyre stuehalvdel. Den passet på en måte litt på at alt var i orden der, for når denne delen av stuen var opplyst, skulle alt se fint ut. Ikke noe rot eller glemte servietter på spisebordet, var lov. Alt skulle skinne når hennes område lå i lys. I kveld var det de brune skinninnbundne bøkene som var med Alise i skjæret fra den enkle vegglampen, med rosa lampeskjerm. Vel, den var i hvertfall ikke bare rosa lengre. Den hadde gulnet, og hadde dessverre fått seg et svimerke fra en litt for sterk lyspære. Hvis hun telte på fingrene, var det nok sikkert tolv år siden. Alise hadde vært litt ivrig med lyset den gangen. Hvis hun husket rett, var det ektemannens bursdag.
Jo… det var nok det.
Enkefru Pedersen hadde bare snudd lampeskjermen, så nå så hun ikke svimerket lengre. Bortsett fra da hun måtte gå forbi lampen på vei ut i den mørke gangen. I kveld lyste den venstre halvdelen av stua. Radene med bøker i bokhyllen var Alises venner. Hun klarte ikke å lese mer om kveldene, for øynene sved så fælt i det myke lampelyset. Det var nå litt synd det, syntes hun, for det var så mange fine historier i dem.
Men… hun hadde god tid, så hun leste på dagen istedet. Da skinte det ikke i gullskriften på bokryggene, men det fikk så være. Hun fikk lese i hvertfall. Det var vel det viktigste. Det gikk så fint, så. Greit å innrette seg etter forholdene. Hun hadde alltid vært grei sånn. Ordnet opp i det meste. En gang, svingte hun seg rundt i stuen i iver etter å ha klart oppgaven ingen trodde hun skulle klare. Hva oppgaven hadde vært, hadde hun glemt, men hun husket gledesropet i hjertet sitt ennå.
Hver kveld, lurte Alise på hvilke spennende, og magiske vesener som befant seg i den mørke delen av stua. Hun fantaserte om at de stod å betraktet henne. Hun følte seg ikke redd, heller litt nysgjerrig på hvem de var. Hun trodde egentlig at de bare var sammen med henne, slik folk vanligvis er sammen en trivelig kveldsstund i hyggelige lag. Hun latet som om det var gamle avdøde kjente.
Hun turte aldri å tro at hennes avdøde kjære mann var i skyggen. Skulle hun noen gang bli truet til å tenke på det, og måtte bestemme seg, ville hun ha valgt den venstre siden av stuen. Når den siden lå i mørke, trodde hun at hun hadde sett en sakte dansende bevegelse ved gyngestolen. Det var nesten sikkert, at den hadde leet på seg i den nesten usynlige skyggen. Den var virkelig en anelse mørkere enn resten av interiøret. Pussig, det der. Ikke tale om at hun ville fortelle det til noen på pensjonistmøtet neste tirsdag. Aldri i livet.
For en utenforstående som vanligvis passerte huset i Kristins veg, ville nok undre seg litt. Hvorfor var det så mørkt hos fru Alise Pedersen bestandig? For det hang en vakker lysekrone i taket i hver halvdel i stua, med matchende lampetter på veggene. Det var malerilamper over bildene hennes, og de to stålampene i hvert hjørne hadde egentlig plass til tre pærer. Pærene hadde hver sin gylne glasskuppel. Hvor vakkert hadde det ikke vært om de fikk skinne og lyse opp hver krok. De ville ha lyst opp stuen til Alise som en ballsal.
Ja, man kunne undres over det …
Lysekronene bar kun en lyspære hver seg, nå. Men Alise undret seg ikke i det hele tatt. Hun hadde drømt om det også… å kunne se hele stuen bade i det varme lyset hun visste lampene ville skape. Men, som så mange andre drømmer, forble de drømmer mesteparten av tiden. Alise hadde ingen mulighet til å tenne sine vakre lysekroner. Det var ingen penger til det. Bortsett fra på Julekvelden. Da skulle hun la lyset skinne fra alle lampene i en hel time… før hun la seg litt tidligere den kvelden.
Da ville engelen på stettbordet fryde seg, og gullskriften på bøkene ville skinne om kapp. De varme gode øynene til ektemannen ville smile til henne, sammen med sølvtøyet. Ingen mørke kroker, ville gjemme dem som vanligvis var der. På selveste julekvelden, skulle de som måtte befinne seg i stuen, sitte sammen og spise julematen hun hadde fått fra Frelsesarmeen.
I morgen etter frokost, skulle hun begynne å pusse glasstenene i lysekronene. De måtte skinne slik de alltid gjorde på julaften. Sølvtøyet, var allerede klart. Blankt og fint. Enkefrue Pedersen gledet seg allerede. Hun løftet sin lille lady opp på fanget. Klemte og kysset henne på pannen, og nøt den opplyste venstre stuehalvdelen. Mysende og undrende, og litt nysgjerrig stirret hun inn mørket i den høyre halvdelen.
SLUTT!
Av Berit Haga – 4. Desember 2017
Jeg ønsker alle en riktig fin og fredfull Julefeiring!
https://www.facebook.com/yogahusetcherdikala
Berit Haga sin kunstneriske Instagram konto «ordkunstbilde»
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.