Bosettere til besvær

Grønnkledde åssider bærer bud om at våren for alvor har ankommet Vestbredden og South Hebron Hills. Jeg tar meg selv i å virkelig nyte solen, den lette brisen og den beroligende lyden av om lag 40 sauer som grådig fortærer friskt gress. Vi er ute på den idylliske palestinske landsbygda med en lokal gjeter og sauene hans. To hissige bosettere skulle imidlertid snart sørge for å sette en effektiv stopper for idyllen.

En ulovlig bosetning

Det er ikke for det gemyttlige selskapets skyld at gjeteren vår føler et behov for å ha med seg internasjonale ledsagere når sauene hans skal ut på beite. På toppen av åssiden han lovlig anvender til beitemark skimter vi nemlig den israelske bosetningen Avigayil.

Avigayil er en såkalt uautorisert bosetning, eller «utpost» om du vil. Som alle andre israelske bosetninger på Vestbredden er den regnet som ulovlig i henhold til internasjonal humanitærrett. En utpost kjennetegnes imidlertid ved at den er opprettet uten statlig godkjenning, og er faktisk derfor regnet som ulovlig også under israelsk lov (merk riktignok at det israelske parlamentet nylig vedtok en kontroversiell lov som, med tilbakevirkende kraft, tar sikte på å legalisere opprettelsen av mange av disse utpostene).  Utposter er da også gjerne hjem for noen av de mest religiøse og ideologisk motiverte israelske bosetterne.

På tross av sin offisielle status som ulovlig kan Avigayil i dag nyte godt av å være koblet til strømnett, vannrør, avløp og et velutbygd veisystem. Slike fasiliteter kan selvfølgelig de palestinske nabolandsbyene bare drømme om å få tilgang til. Som om ikke det var nok bevoktes utposten konstant av det israelske militæret. Den nære tilknytningen mellom soldat og bosetter har gitt beboerne i Avigayil svært frie tøyler hva gjelder deres oppførsel på okkupert territorie.

Et absurd og ublidt møte

Vår palestinske gjeter er helt tydelig opptatt av å ikke bevege seg for nære bosetningen. Han vet av erfaring veldig godt hvor han kan gå og hvor han ikke kan gå. Han aksepterer selvsagt ikke disse usynlige grensene som så til de grader har innskrenket hans opprinnelige landområder. Likevel var ikke dette dagen han skulle utfordre systemet.

Nettopp i dag var det nok allikevel noe ved synet av den aldrende gjeteren og de to utenlandske inntrengerne i lysebrune vester som provoserte beboerne i Avigayil. Kanskje skygget vi for den første vårsolen? Kanskje skjemmet vi utsikten til det hellige land på sabbaten? Uansett tar det ikke lang tid før to tydelig oppjagede bosettere kommer løpende mot oss.

«Kom dere vekk! Dette er vårt land! Vi skal få dere arrestert alle sammen!» Bosetterne stormer etter sauene. De skriker. De fekter med armene. De trakasserer gjeteren. Pistolene er lett synlige utenpå de hvite, flagrende skjortene. De gjør alt de kan for å sende oss tilbake dit vi kom fra raskest mulig. Militæret kommer luntende like bak.

Jeg står plutselig midt oppi en mildt sagt absurd situasjon. Jeg fokuserer på å filme og ta bilder av opptrinnet samtidig som jeg prøver å holde meg i nærheten av gjeteren. På tross av bosetternes aggressive fremtoning klarer jeg ikke la være å tenke at de oppfører seg som småunger. Småunger med håndvåpen.

Selv hevder de at de er det utvalgte folk. Et folk med en guddommelig rett, ja kanskje til og med en plikt, til å bo der de bor. De er en del av profetien. De følger Guds lov. En lov som er overordnet både internasjonal og israelsk lov. En lov som gir de rett til å fjerne enhver potensiell «trussel» med makt, det være seg en palestiner, en hamarsing, eller en saueflokk.

– Jeg er sjefen her!

En av bosetterne kommer så bort til meg. Han krever å få se passet mitt. Samtidig sørger han for å fortelle meg at jeg er en ulovlig inntrenger i hans land, at jeg vil bli arrestert og at dette i hvert fall blir siste gang jeg får sette mine ben på israelsk jord. Da jeg spør hvorfor i all verden jeg skal vise ham passet mitt, svarer han helt enkelt: «Fordi jeg er sjefen her, og jeg har militæret mitt med meg.»

På sett og vis er dessverre ikke dette langt fra sannheten. Han er sjefen her. Da jeg fremdeles nekter å gi fra meg passet mitt vinker han derfor arrogant på en av soldatene som lydig kommer bort. Bosetteren befaler at passet mitt skal fotograferes og at jeg skal vises vekk fra området. Som sagt så gjort. I South Hebron Hills har bosetteren alltid rett.

Den ekstreme, ulovlige bosetteren er blitt kommandant. Soldaten er blitt nikkedukke. Palestinerne får lide. Det begynner for alvor å demre for meg hvilket massivt problem bosetningene på okkupert område faktisk utgjør.

Hverdagen i South Hebron Hills

Vi blir forsøkt bortvist av militæret med den begrunnelse at vi har oppholdt oss ulovlig på lukket militært område. Vi vet imidlertid med nesten 100 prosents sikkerhet at dette bare er tøv. Derfor ringer vi en av våre lokale kontakter som sørger for at vi raskt får selskap av et par erfarne israelske menneskerettighetsforkjempere.

Med ett oppstår det et skikkelig sirkus. Alle trykker kameraer opp i ansiktet på hverandre. Flere israelske aktivister kommer til stedet. Soldatene jakter febrilsk på et stykke signert papir som kan få oss fjernet. Det oppstår høylytt diskusjon. For en utenforstående som meg virker det først som det totale kaos. Etter litt ser jeg imidlertid at dette er ren rutine for alle parter. Samtlige involverte er kjent med den samme gamle dansen, soldater så vel som fredsaktivister.

Den triste realiteten er at hendelsen jeg nettopp hadde vært vitne til slett ikke var ekstraordinær på noen som helst måte. Lignende hendelser rapporteres nærmest daglig i samme område. Dette er hverdagen. Som gjeter er du i en spesielt utsatt posisjon da du ofte er nødt til å bevege deg nær grensene til de stadig ekspanderende bosetningene. Jeg kan ikke annet enn å beundre deres standhaftighet og mot. Det er ingenting som tyder på at ting vil bli enklere for dem de neste månedene.

Et lite lyspunkt var det da at gjeteren til slutt kunne gå trygt hjem vel vitende om at sauene hans, i skyggen av alt kaoset som oppstod, i dag faktisk rakk å spise seg gode og mette.