Hverdagen under okkupasjon

Nå som jeg er tilbake i Norge etter tre måneder på Vestbredden, er det på tide å forsøke å sette noen oppsummerende ord på alle de inntrykkene jeg sitter igjen med.

Som ledsager har jeg fått en unik mulighet til å oppleve det ekte Palestina på nært hold. Ved å bo tre måneder i Yatta har jeg fått se en side av okkupasjonen som sjelden eller aldri når frem til tradisjonelle nyhetsmedier. Jeg har fått lære hvordan konflikten handler om så uendelig mye mer enn kniv- og rakettangrep, voldelige demonstrasjoner og tåregass. Hverdagen under okkupasjon stjeler kanskje ikke avisoverskrifter, men er like fullt dypt urettferdig og enormt frustrerende.

En byråkratisk okkupasjon

Noe av det vanskeligste for meg har vært å se hvordan okkupasjonen fratar helt vanlige mennesker verdigheten, forutsigbarheten og muligheten til å bestemme over sine egne liv.

Jeg har fått være vitne til hvordan fattige palestinske gjetere blir behandlet som de verste kriminelle av israelske soldater og politifolk. Jeg har fått møte utallige familier som gang på gang får sine enkle hjem revet fordi Israel nekter å gi dem byggetillatelse. Jeg har måtte kjøre utallige mil på humpete grusveier fordi det israelske militæret konsekvent skraper av all den asfalt palestinerne selv forsøker å legge. Ved kontrollpunkter har jeg møtt palestinere som, på tross av å ha tillatelse til å arbeide i Israel, blir sendt tilbake fordi ID-kortet deres var møkkete, fordi de var for pent kledd, eller fordi de hadde med seg en pakke pitabrød.

De gangene jeg har forsøkt å konfrontere soldatene med urettferdigheten jeg ser, blir jeg møtt med svar som «det bare er sånn», «det er nødvendig», eller «det trenger jeg ikke svare på.»

Palestinerne på Vestbredden har kort fortalt blitt ofre for et komplekst, byråkratisk system som virker å være designet for å være så frustrerende og uforståelig som overhodet mulig. Vi snakker om et maskineri som i 50 (!) år har fått vokse seg større og mer omfattende, og som i dag rører ved nær sagt alle deler av palestinernes liv.

I. For å ha en realistisk mulighet til å oppnå en fredelig løsning på konflikten i Israel-Palestina må
okkupasjonen av de palestinske områdene opphøre.

Et diskriminerende system

På Vestbredden har én gruppe mennesker blitt fratatt helt grunnleggende rettigheter, samtidig som en annen gruppe mennesker har fått tildelt rettigheter ingen burde ha. Dette er kanskje spesielt tydelig på landsbygda like sør for Yatta. Der bor fattige palestinske familier i primitive huler og falleferdige telt med rivningsordre. Der bor også noen av de mest religiøse, ideologiske og radikale israelske bosetterne under høyst tilrettelagte forhold.

På tross av at de bor der ulovlig under folkeretten (og i mange tilfeller også under israelsk lov), er bosetterne definitivt ikke underlagt det samme vanskelige, byråkratiske regimet som palestinerne. Snarere tvert imot legger systemet ekstra godt til rette for at disse menneskene kan foreta seg så godt som hva de vil på okkupert område. For flere av bosetterne i South Hebron Hills er trakassering av palestinere følgelig blitt en nærmest daglig aktivitet.

Etter å selv ha bodd tre måneder midt oppi dette kaoset av ulogiske, motstridende og diskriminerende regler, virker det for meg som om Israels intensjon rett og slett er å gjøre livet til den palestinske sivilbefolkningen så vanskelig at de til slutt skal miste viljen til å kjempe og forlate sine hjem på Vestbredden for godt. Israels aggressive bosetningspolitikk kan, slik jeg ser det, vanskelig tolkes som noe annet enn steg i en prosess med sikte på å langsomt annektere større deler av Vestbredden.

II. For å ha en realistisk mulighet til å oppnå en fredelig løsning på konflikten i Israel-Palestina må Israel fjerne alle ulovlige bosetninger på Vestbredden.

Den farlige normaliseringen

Hverdagen under okkupasjon på Vestbredden er mildt sagt frustrerende. Selv merket jeg at jeg begynte å få nok etter bare tre måneder. Da mai måned nærmet seg var energien i ferd med å ta slutt og frustrasjonen i ferd med å ta overhånd. Jeg var lei av å konstant være omgitt av urettferdighet, og jeg var lei av å føle meg maktesløs i møte med det overlegne israelske maktapparatet. Jeg måtte spørre meg hvordan palestinerne egentlig er i stand til å holde ut dette år etter år?

Først og fremst har den palestinske sivilbefolkning en helt unik evne til å klamre seg fast til sitt land, ta hver dag som den kommer, og fortsette sine liv til tross for alle utfordringer de møter i hverdagen. Om israelske soldater river huset ditt, bygger du på nytt vel vitende om at også dette huset kommer til å bli revet en gang i fremtiden. Som palestiner lar du deg ikke rikke. Det er en del av din mentalitet og identitet.

Samtidig som denne standhaftigheten er svært beundringsverdig, må vi også være oppmerksomme på at vi ikke begynner å normalisere situasjonen. Etter 50 år med systematisk undertrykkelse er det tross alt en fare for at man etterhvert begynner å akseptere ting man slettes ikke burde akseptere. For mange palestinere er diskrimineringen de blir utsatt for nettopp ikke noe annet enn et hverdagslig faktum man bare må leve med.

I den sammenheng er det ekstremt viktig at verdenssamfunnet tør å vise overfor både staten Israel og det palestinske folk at situasjonen i de okkuperte områdene er å betrakte som uakseptabel. For det første trenger palestinerne å vite at de ikke er glemt av omverdenen. For det andre må vi tydelig vise gjennom både ord og handling at Israels systematiske brudd på folkeretten og menneskerettighetene ikke lenger tolereres.

I skyggen av de store nyhetsoverskriftene markerer vi i år at det er hele 50 år siden Israel okkuperte de palestinske områdene. Det er på høy tid at det palestinske folk får tilbake verdigheten i hverdagen.

III. For å ha en realistisk mulighet til å oppnå en fredelig løsning på konflikten i Israel-Palestina må verdenssamfunnet tydelig vise at brudd på folkeretten og grunnleggende menneskerettigheter på okkupert område ikke aksepteres.