Forbrukslån har vært et omdiskutert tema i flere år, preget av sterke meninger på begge sider av debatten.
En rekke påstander er blitt rettet mot forbruksbankene, der noen går så langt som å si at det drives økonomisk rovdrift på samfunnets mest utsatte grupper.
Det tøffe debattklimaet har gjort det vanskelig å føre en mer nyansert diskusjon omkring produktet, og hvordan det påvirker samfunnet som helhet.
Slik fungerer det
I korte ordelag er forbrukslån et lån der banken ikke krever pantesikkerhet, verken i fast eiendom eller løsøre. Det skiller seg derfor markant fra andre typer lån, slik som finansiering av bil og bolig, der banken tar pant i selve verdiobjektet.
Av den grunn har låntaker også muligheten til å disponere pengene fritt, uten at det ilegges noen restriksjoner fra bankens side. En vanlig misforståelse er derimot at forbrukslån ikke medfører noen risiko for den som låner pengene, grunnet ordlyden «lån uten sikkerhet».
Som det fremgår i mitt forrige innlegg om tvangsinnkreving av lån og andre fordringer har bankene brede fullmakter til å drive inn usikret gjeld, til tross for mangelen på pantesikkerhet.
Et viktig poeng er at forbrukslån ikke utgjør ett spesifikt produkt, men heller en gruppe forskjellige lån. En vanlig misforståelse knytter seg derfor til medienes omtale av veksten i forbruksgjeld.
Når vi leser at forbrukslånsgjelden har økt til 110 milliarder kroner er det snakk om en total økning innen gjeld fra både kredittkort, forbrukslån og finansierte varekjøp. Altså ikke kun forbrukslån isolert.
Det vi kan og «bør» gjøre
Regjeringen har allerede innført flere gode tiltak for å bremse den høye gjeldsveksten. En viktig del av dette er opprettelsen av et nytt gjeldsregister, såvel som forbudet mot visse typer ordlegging. Det er ikke lenger lov å fremheve hvor «lett», «enkelt» eller «raskt» man kan få penger på konto når lån markedsføres.
Kravet om et illustrativt renteeksempel har også vært en viktig pådriver for at forbrukere skal forstå den reelle kostnaden som følger med et lån uten sikkerhet.
Videre bør vi se nærmere på bankenes garantiordning for innskudd, og hvorvidt den skaper et incentiv til markedsvekst blant forbruksbankene.
Videre bør vi se nærmere på bankenes garantiordning for innskudd, og hvorvidt den skaper et incentiv til markedsvekst blant forbruksbankene. Alle innskudd i norske banker er i dag beskyttet opp til en grense på 1 million kroner per innskyter. Beskyttelsen gis via bankenes sikringsfond.
Problemet er at det også inkluderer pengene som skytes inn på sparekontoer hos forbruksbankene. Grunnet den høye avkastningen på forbrukslån har spesialistbankene kunnet tilby en høyere renteavkastning på sine sparekontoer. Det gir forbruksbankene en stor fordel sammenlignet med tradisjonelle banker, og øker innskuddene. Penger som igjen lånes ut i form av forbrukslån og kredittkort.
Garantiordningen bør derfor revideres, slik at den ikke kan benyttes som en belønning av forbruksbankene. Dette arbeidet har regjeringen allerede påbegynt, og det ventes en avgjørelse i løpet av 2019.
Et annet tiltak som bør vurderes, er hvorvidt forbruksbankene bør bære en større del av regningen dersom lånet misligholdes. For øyeblikket er det skyldner selv som må betale alle omkostninger knyttet til fogden, inkassobyrå og rettslig behandling. Det bør ikke være slik at skyldner blir sittende med hele det økonomiske ansvaret, ene og alene.
På tide å sette på bremsen
Der antallet nye forbrukslån har skutt i været, kan namsmenn landet rundt melde om en sterk økning i forfalte gjeldskrav. Mange av oss har kunnet låne til pipa uten at banken har gjennomført en grundig nok kredittsjekk på forhånd.
Det har igjen ført til alvorlige konsekvenser for utvalgte skyldnere. Mye av dette skyldes mangelen på kommunikasjon mellom bankene, med et system som inntil nylig nedla forbud mot deling av gjeldsinformasjon mellom kreditorene.
Forbruksbankene har på sin side kunnet vise til en tosifret vekst, mange år på rad. For 2018 viste utviklingen riktignok tegn på å sakke ned farten. Antallet nye forbrukslån vokste «kun» 10% i løpet av fjoråret.
Vi leser jevnlig om forbrukslån med renter på tusenvis av prosent, kort nedbetalingstid og skyhøye gebyrer. En rekke mennesker har endt opp i økonomisk ruin, som følge av høy gjeldsbelastning og manglende forståelse av egen privatøkonomi. Det er utvilsomt mer vi kan gjøre for å skjerme denne gruppen fra de verste lånetilbudene.
Flere vil få problemer
Et annet spørsmål knytter seg til landets økonomiske stabilitet. Sagt på en annen måte; har vi evne til å betjene den høye gjelden hvis nedgangstider skulle komme?
Isolert sett er gjeldsmengden knyttet til lån uten sikkerhet relativ beskjeden. Tall publisert av Norges Bank i 2016 viser at ca. 3% av den totale gjelden vår består av usikret kreditt. Leser man mellom linjene, gir det derimot grunn til bekymring. Norges Bank opplyser nemlig at hele 12% av renteutgiftene til norske husholdninger går til å dekke renter på lån uten sikkerhet.
Risikoen er at styringsrenta skal stige i høy hastighet fremover, med det resultatet at rentene på forbrukslån øker i samme tempo. Kombinert med økte renteutgifter til boliglån kan mange nordmenn oppleve at lønningsposen ikke lenger strekker til.
Forbrukslån kan dermed bli en katalysator som forsterker gjeldsproblemene i norske husholdninger. Resultatet blir økt økt mislighold og nasjonaløkonomiske ringvirkninger.
Viktige nyanser
Mediebildet kan sies å ha vært noe ensidig, og da særlig når det kommer til fokuset på utilbørlig høye renter og påstander om ågerrente. Norges Banks rapport om forbrukslånmarkedet viser at snittrenten på forbrukslån ligger og vaker i området mellom 12 og 13%. Til sammenligning krever staten i dag en morarente på 9% ved forsinket betaling.
Et ordinært forbrukslån er samtidig langt lavere priset enn kredittkort. For et kredittkort er det vanlig at renten overstiger 20%, enda det bør nevnes at kortene leveres med rentefri nedbetalingsperiode.
En sjekk av prisene for lån uten sikkerhet som tilbys av etablerte banker viser at rentesatsen ligger et sted mellom 8,5% og 42%. Tallene avhenger av kredittverdigheten til den som søker. Renter over 40% er naturligvis et skyhøyt tall. Likevel er det er en lang vei mellom dette og en effektiv rente på 1.000%, som kreves av mikrolånbankene.
Noen politikere har tatt til orde for et rentetak på forbrukslån, men det er grunn til å spørre hvor effektivt et slik tiltak vil være?
Som EØS-medlem skal Norge i utgangspunktet tilby fri flyt av tjenester, mennesker og varer på tvers av grensene innad i EU. Det vil derfor være noe uklart hvordan Norge kan stoppe utenlandske banker fra å tilby produkter med høy rente på nett, uten å bryte reglementet.
Den samme problemstillingen ser vi blant annet når det kommer til regler for markedsføring av pengespill i utlandet.
Andre EU-land har riktignok innført rentetak, der Finland er et godt eksempel. Tall fra det finske markedet viser at størrelsen på lånene har økt, samtidig som det har vært en voldsom bransjekonsolidering i kjølvannet av innstrammingen.
Regler for tilbud og etterspørsel tilsier at markedet vil forskyve seg dersom vi innfører priskontroll på forbrukslån i Norge. Det er derfor noe uklart om dette vil være til gode for forbrukerne.
Du vil kanskje også lese
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.