Bunnmålet

De fleste publikumssaker om Storhamar de senere åra har vært festtaler.

Tall man i mange år bare har drømt om, har kommet som perler på en snor, selv de dårlig besøkte kampene hadde tatt plass i toppsjiktet av mange sesonger.

Da kan det være greit å minnes at det ikke alltid har vært sånn. Vi går tilbake til januar 1991 og bunnpunktet, faktisk den gangen det snudde!

Sesongen 1990-91 har vært nevnt i denne spalten flere ganger. Det står igjen som Storhamars annus horribilis, bunnmålet for alt som kunne gå feil, selv om det faktisk har vært vel så stusselig senere.

Det var en sesong hvor man hadde hentet inn spennende unge navn som vekte spenning, men det viste seg snart at de ikke var helt klare for å bære oppgaven.

De etablerte spillerne gikk fra skade til skade og laget gikk fra skuffelse til skuffelse. Trener Lenny Eriksson hadde fått gå allerede i oktober, uten at det hjalp stort. Med bare fire lag til sluttspill var den drømmen for lengst oppgitt. Optimismen var på et lavmål og det gjenspeilet seg på tribunene.

Serien var delt i to på denne tida og del to, hvor Storhamar så vidt hadde klort seg med blant de åtte beste, startet i november. Ikke én av de sju hjemmekampene i Storhamar Ishall trakk firesifret antall tilskuere.

Vålerenga kom best ut med 901 frammøtte. Den ga også en sjelden opptur med 2-1-seier til Storhamar etter en trestjerners-prestasjon av Svein Harald Arnesen som reddet 44 skudd. Men ellers var det nede på 500-tallet.

Gitt at sesongen var kortere på denne tida, var det tid for siste hjemmekamp for sesongen allerede i slutten av januar. Det eneste man hadde å spille for var sjetteplassen. Det luktet ikke akkurat publikumsfest av det.

LES OGSÅ: Er det sant at «Storhamar vinn ældri for fulle hus»?

Det var Viking som kom på besøk til denne siste hjemmekampen. Laget man hadde rett foran seg på tabellen, men håpet om å få et bra resultat var ikke stort. Bortemøtet hadde endt i et pinlig 1-6-nederlag og før denne kampen manglet man ikke mindre enn seks faste spillere.

Når man har i bakhodet at den vanlige troppen besto av 18 utespillere var det svært merkbart. Uten Erik Kristiansen, Peter Madach, Patrick Eide, Hans Persson, Tom Erik Olsen og Ketil Kristiansen var det i tillegg selve stammen i laget som manglet.

Da dommer Tor Hansen slapp pucken for denne nokså triste forestillingen var det bare 247 mennesker som hadde møtt fram. Det laveste antallet som noen gang har sett Storhamar i en ordinær hjemmekamp innendørs.

De fikk i det minste en opptur med at de gjenværende gjorde et fantastisk stykke arbeid og vant kampen 7-5! Spillere som vanligvis var et stykke unna hovedrollene tok de som de ikke skulle gjort noe annet. Børre Østvang og Sindre Hallem scoret to mål hver. Men overskriftene gikk likevel på publikumsoppslutningen.

Seks mil nordover hadde lillehamringene oppdaget ishockey og satte Storhamars misære i et grelt lys. Mens en håndfull trofaste deppet seg gjennom den ene misæren etter den andre, jublet opplendingene seg gjennom kvalifiseringen.

Et par tusen mennesker var til stede for å se den vordende OL-byen få sitt første elitelag, med gamle SIL-helter som brødrene Bergseng og Øystein Tronrud i spissen. De hadde en ny og fin hall med sitteplasser, rommelig kapasitet og godt utsyn for alle. Det var en reell frykt for at dølene skulle ta over hockeyhegemoniet i Innlandet.

Nå var heldigvis bunnen nådd for SIL. Innen halvannet år var de på plass i den nye OL-hallen med fulle tribuner og gull i blikket. Der og da var det imidlertid bare vondt.