Det har heller vært regelen enn unntaket at det har vært dramatikk både i kampens hete og i etterkant når Storhamar og Vålerenga møtes.
Hetere enn det var etter at lagene møttes i samme semifinalepulje i Continental Cup på Hamar for 18 år siden skal det dog godt gjøres at det blir. Utfallet av turneringen ble opphavet til en føljetong som varte og gikk i pressen.
Trekningen hadde altså ført til at halvparten av de fire lagene som skulle møtes på Hamar i semifinalerunden av denne turneringa var norske. Selvfølgelig var det de to dominerende forsene i norsk hockey, Storhamar og Vålerenga som skulle brake sammen.
I potten lå en unik sjanse til å bli det første norske laget i en europacupfinale og gitt formen i serien og hjemmebane var Storhamar favoritter.
Les også: Mikki Bjerke «Storhamar – i gode og onde dager»
Turneringa begynte rolig og pent på fredagskvelden. Storhamar tok en trygg seier mot Minsk, mens Vålerenga slet seg til uavgjort mot et fysisk tøft London Knights. Norskemøtet på lørdagskvelden ble bare enda viktigere. Det ble en dramatisk og målrik affære og til sist bli en gedigen nedtur for Storhamar.
De kom skjevt ut med baklengsmål etter bare minuttet. 1-1 kom kjapt, da firmaet Dahlstrøm/Olsen bød opp til dans, men VIF tok like kjapt tilbake ledelsen. Da fikk Storhamar samlet seg og gjennom to overtallsmål var det de som gikk til pause med ledelse.
Kampen var åpen og sjanserik, men det var Storhamar som spilte den beste hockeyen og hadde de største mulighetene. Joakim Persson sørget for tomålsledelsen som ble med til pause. VIF gikk ut med desperasjon og skapte ny nerve med en redusering etter sju minutter. Storhamar svarte umiddelbart, men fant ikke tilbake roen.
I løpet av tre minutter sto det 5-5 etter et par enkle baklengsmål. To minutter senere ledet VIF og Storhamar hadde ikke mer å gi. Det ble 5-7 og kollapsen var et ugjendrivelig faktum. SIL var ute, VIF hadde tidenes mulighet til å nå finalen. De hadde bare igjen allerede utslåtte Minsk.
Les også: Patrick Thoresen om VIF: – Tror de er kulere, bedre og mer rappkjeftet enn alle andre
Blant publikum var turneringa slutt denne lørdagskvelden, men dramatikken hadde likevel nettopp startet. På søndagsformiddagen skulle VIF prøve å legge til rette for avansement. Dersom både de og Knights vant sine kamper ville det stå på målforskjellen og der hadde britene tre mål til sin fordel. Oslo-laget gikk hard ut med fysisk spill.
Det ble en batalje som luktet krutt og hvor utvisningsboksene ble flittig brukt. Etter en rolig innledning mistet hviterusserne all disiplin og truet på et tidspunkt med å ta laget sitt av banen. VIF fikk lett match og vant 9-3. Nå var målforskjellen plutselig til deres fordel. Alt som trengtes nå var at Storhamar tapte med mindre enn fire mål så var finaleplassen deres.
Et utslått og nedbrutt hjemmelag som allerede kvelden før hadde kollapset skulle ut mot et heltent London Knights som måtte ha mål. Det ble bakoversveis fra start med to baklengs på de første seks minuttene. Fjerderekka med unggutter fikk spille en del. Det begynte allerede å rumle blant VIF-lederne på tribunen. Da 0-3 kom etter en keepertabbe dro de hjem. 0-4 kom mens de var på tur ut. Det skulle bli verre. Mye verre. Tre mål på de siste tre minuttene fastsatte sluttresultatet til 1-9. Det til da største hjemmetapet Storhamar hadde opplevd i Amfien.
At det var pinlig var Storhamar smertelig klar over selv også. Det var en fornedrelse for historiebøkene, men påstandene gikk langt ut over det. VIF raste og beskylde dem for å ha lagt seg så de ikke skulle komme til finalen og brøt all kommunikasjon. Det kokte godt noen dager og man skal nok være glad det ikke var altfor mye innen sosiale medier på denne tida. Som alt annet roet det seg ned med tida, men det er en historie som lever videre og nevnes her og der.
Du vil kanskje også lese
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.