Før jul fikk CC Amfi sin velfortjente hyllest i forbindelse med 25-årsjubileet.
Den har vært selve grunnlaget for Storhamars mange suksesser i disse årene og bevitnet mange store kvelder. Som på søndag da 5000 mennesker kunne juble over at det åttende seriemesterskapet ble innkassert i suveren stil.
Det er ofte sånn at de store framgangene blir født i den mørkeste timen, så også Storhamars gullalder.
Gjennom andre halvdel av 80-tallet ble Storhamar kjent som nesten-klubben, en grossist i sølvmedaljer og tapte semifinaler.
I 1990-91 kom vendepunktet da det ble klart at en av de olympiske ishallene skulle bygges på Hamar Vest. Den gledelige beskjeden som skulle få så stor betydning for ishockeyen i byen ble et av svært få høydepunkter den sesongen.
LES OGSÅ: Mikki Bjerkes På tribunen-blogg «Ingen da capo, takk!»
Sesongen vekslet mellom grå og svart i tone og bar preg av skader, trenersparking og et generasjonsskifte som ikke slo helt til.
I den siste hjemmekampen for sesongen, så tidlig som 27. januar, var det bare snakk om å spille av. Viking var gjester og Storhamar manglet seks av sine mest fremtredende spillere.
Publikum hadde for lengst gitt opp og bare 274 sjeler fant veien til Ishallen. Det laveste tilskuertallet som noen gang har sett SIL spille toppseriekamp innendørs.
De som tok seg bryet fikk imidlertid se en kjempeinnsats fra det ribbede laget og gjestene vestfra ble sendt hjem med 7-5-nederlag. Derfra tok den nye hverdagen over. Den nye hallen som var under planlegging og senere bygging ble et trekkplaster på både spillere, sponsorer og ikke minst publikum. Storhamar gikk mot lyset og ble igjen å regne med.
Innen tre år var klubben best i alt.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.