Da isen gikk

Høsten 2002 tok Storhamar samme vei som mange nordmenn hadde tatt rundt 1000 år tidligere for å herje litt i Europa: Til Normandie. Det var snakk om kvartfinale i Continental Cup og ei tøff, men mulig gruppe. Utfallet ble imidlertid ikke slik noen hadde kunnet forutse!

Som vanlig i disse turneringene var det satt av en helg til en runde med kamper fredag, lørdag og søndag og et 20-talls SIL-supportere fulgte med sørover for ei fin hockeyhelg. De skulle sette calvadosen i halsen allerede første kvelden.

Skotske Scottish Eagles stilte med akkurat tre rekker og én keeper, men kjørte knallhardt med det de hadde. Det skulle vise seg å være nok mot Storhamar som ikke trivdes spesielt godt med den den fysiske spillestilen til britene.

Tross ni forsøk i powerplay ble det ikke et eneste mål i spilleformen. Ørnene fra utkanten av Glasgow vant 2-1 og sørget for at veien videre var fryktelig vanskelig for Storhamar.

Det eneste man kunne gjøre var å vinne de gjenværende kampene og håpe at skottene gikk på poengtap. På lørdagsformiddagen kom seieren som ga håp.

Les også: Mikki Bjerkes blogg «Bli med på festen i Champions Hockey League»

Riga var langt mer spillende enn Eagles og det passet Storhamar utmerket. Latvierne hadde det meste av spillet, skjøt og skjøt, men møtte en umulig Jonas Norgren. Også denne dagen ble det 2-1, men riktig vei. Drømmen om avansement ble imidlertid knust senere på kvelden da Scottish Eagles knuste hjemmelaget 6-2 og sikret gruppeseieren

Skjønt, det var kanskje ikke like avgjort likevel. Det gikk heftige rykter om at økonomien i Scottish Eagles var i krise, og at det blant annet var årsaken til at de ikke rådde over en større tropp enn de gjorde. Dermed kunne oppgjøret mellom Storhamar og Rouen på søndagskvelden være en finale om en andreplass som kunne gi avansement dersom skottene ikke ble med videre.

Det var derfor en viss spenning da søndagen opprant, men det fokuset skulle snart skifte. Da man kom til hallen fikk man beskjed om at det ikke ble noen trening og foreløpig ikke kamper da isen rett og slett hadde smeltet! I løpet av natta hadde fryseanlegget streiket og den lekre og lyseblå isen i Patinoire l’Ile Lacroix hadde blitt til sørpe og vann.

Det ble jobbet intenst med ymse løsninger. Kjøleanlegget var i gang igjen, men tidligkampen var sjanseløs å rekke. Man jobbet med en plan om å flytte de gjenværende kampene til nabobyen Le Havre, men heller ikke det ble noe av. Siden gruppa formelt sett var avgjort var det ingen som ønsket den ekstra reisingen.

Dermed ble det også avgjort å avlyse kampen mellom Scottish Eagles og Riga.

Selv om Rouen – Storhamar, slik det lå an, ville bli en ren treningskamp var arrangørene ivrige på å få gjennomført den likevel da det tross alt lå noen penger i potten med i allefall 1000-1500 tilskuere på plass. Man kom så langt som å slippe lagene ut til oppvarming, men det var nytteløs.

Isen var fremdeles myk som softis og vannpytter lå både her og der. Trener Lars Molin nektet å sende laget sitt ut på isen og havnet i munnhuggeri med den franske arrangementssjefen som var presset på alle hold. Den myndige tyske hoveddommeren Wimmer kom ut på isen med skøyter og representasjonantrekk, tok seg en runde før han gikk over til arrangemantssjefen og slo ut med armene, sa «nicht möglich», og tuslet i garderoben igjen.

De fleste involverte på sportslig side var nok fornøyd med å slippe en ubetydelig kamp og reiste hjem litt mindre slitne enn fryktet, skjønt reiseruta hjem via Paris og Helsinki ikke var den beste oppladningen til viktige seriekamper ved hjemkomst. Ei uke senere kom nyheten som gjorde at man kanskje skulle ønsket man hadde fått spilt kampen likevel. Scottish Eagles var konkurs!

Å reise tilbake til Frankrike for å spille den siste kampen var selvfølgelig ikke et tema, man måtte gå etter tabellen slik den sto. Der hadde både Storhamar og Rouen to poeng hver og null i målforskjell.

Arrangørklubben hadde imidlertid scoret (og sluppet inn) fire mål flere enn Storhamar og ble dermed tilbudt plassen som ble ledig. Dermed reiste Rouen til semifinalen i Belfast, men konkursen innebar også et pluss for SIL. Kort tid etter plukket de Johan Åström som brått sto uten klubb og fikk en nyttig spiller inn i laget.