Da lillehamringene holdt med Storhamar

Om man blar i programmet for B-VM i Oslo og Lillehammer i 1989 kan man finne en interessant liten sak.

I presentasjonen av Ketil Kjelle, mannen med den offisielle mesterskapslåta og vedvarende hymne for det norske hockeylandslaget «Heia Norge, ååå», står det å lese at lillehamringen er svært hockeyinteressert og at favorittlaget selvfølgelig var Storhamar!

Det høres kanskje helt vilt ut i dag, men han var slettes ikke alene. Til stort sett hver hjemmekamp i Storhamar Ishall kom det en eller flere delegasjoner fra byen seks mil nordover og støttet de gule og blå helhjertet! Som vi snart skal se var det noen klare årsaker til det.

Storhamar Ishall

Både Storhamar og Lillehammers hockeysatsing startet for alvor i 1957 og de to klubbene levde i en slags symbiose i disse tidlige årene. De var nærmeste naboer og for det meste eneste alternativ for hverandre til å få en kamp uten å måtte reise til Oslo. Selv om Storhamar raskt ble storebror rent sportslig fortsatte de å møtes i treningskamper. Noen ganger også i seriekamper om Storhamar hadde hatt et dårlig år, eller Lillehammer et bra. Utover på 70-tallet hadde de røde og blå rykket seg opp slik at begge hadde tilhold på nivå to i flere sesonger. Så kom det som forandret alt: Storhamar fikk sin egen hall!

Hver sin vei

28. januar 1981 møttes Storhamar og Lillehammer for siste gang i en seriekamp på 10 år. Storhamar vant en temmelig vill kamp 8-6 på Børstadbana (midlertidig hjemmebane mens ishallen ble bygget). 19 år gamle Erik Kristiansen scoret fire mål for Storhamar, 17 år gamle Lars Bergseng scoret tre for Lillehammer. Begge var framtida – til Storhamar! Mens SIL gikk til et nytt liv innendørs rykket LIK ned i 3. divisjon. Yngstemann Bergseng ble med Storhamar inn og opp i 1. divisjon neste sesong.

Lillehamringene kommer

Etter hvert som Storhamar etablerte seg i det fine selskap ble klubben en magnet for hockeyen rundt Mjøsa. Miljøet var jo relativt beskjedent og besto kun av de to klubbene og miljøene rundt dem. For den hockeyinteresserte ga Storhamar Ishall plassen å dra for å se toppkamper, for ambisiøse spillere en mulighet til å spille på toppnivå lokalt. Lars Bergseng dro rett nok videre til Oslo for å spille med storebror Arne etter bare en sesong, men som vi skal se kom han snart tilbake. I hans sted kom Lillehammers ledestjerne, Øystein Tronrud, sørover. Han ble lagets toppscorer i debutsesongen og fikk noen landskamper i tillegg. Hans suksess lokket hockeyinteresserte døler nedover og snart var også de gule og blå i sjela med faste plasser på tribuna og gule og blå skjerf.

Innlandslaget

Etter et par sesonger i bunnen av 1. divisjon var Storhamar klare for neste steg og satte i gang med å forsterke laget. I denne prosessen ble snart en lillehamring til tre! Lars Bergseng var førstemann til å skrive på for Lasse Beckmans prosjekt og han fikk med seg broren Arne. Furuset var ikke så interesserte i å slippe han, men etter en innsamlingsaksjon på Hamar Vest fikk man lagt penger på bordet for å kjøpe også han fri.

Disse tre ble sentrale aktører i Storhamars klatring mot toppen med 2., 3. og 5. plass i den interne poengligaen. Øystein Tronrud scoret sågar vinnermålet i klubbens første sluttspillkamp, i sudden death mot Furuset. Storhamar hadde blitt hele regionens hockeylag og hedmarkinger sto side om side med lillehamringer, gjøvikensere og østerdøler – som sild i tønne – i den smekkfulle ishallen.

Klubbutvikling

Lillehamringene tilførte Storhamar sportslig styrke og var sentrale aktører gjennom resten av 80-tallet. Samtidig bidro Storhamar til å bygge opp Lillehammer som klubb. Ishallen ble en yndet treningsarena for LIK mens man ventet på at været skulle tillate islegging på Stampesletta og etter hvert ble også hallen hjemmebane for opplendingene da det ble stilt krav om hall for å delta i seriesystemet.

Det var jo i og for seg like greit, for om det det var bra med lillehamringer på SIL var det over dobbelt så mange storhamargutter på Lillehammer! Ishallen hadde skapt en boom i rekrutteringen og for de som ikke var gode nok til å få fast plass i a-laget på Hamar var Lillehammer et godt alternativ for å fortsette karrieren.

Vendepunktet

Lillehammer gikk hardt på for å få OL allerede i 1992 og for å vise at de mente alvor ble det bestemt å bygge en egen ishall på Lillehammer. Kristins Hall sto klar i 1988 og den var både større og finere enn hallen på Storhamar. Med et ekstra løft fra det folkefesten B-VM i 1989 ble begynte hockeyfeberen for alvor å gripe om seg i nordenden av Mjøsa. Det ble slutten på «lillehammeræraen» i Storhamar. Bergseng-brødrene og Øystein Tronrud flyttet hjem i 1990 for å ta moderklubben det siste steget opp, med erfaring fra en lang karriere i gult og blått. Med de forsvant også de tilreisende på tribuna. Et år senere sto gamle bekjente på hver sin side i historiens første mjøsderby i Eliteserien.