Da plassen ble reddet

I dag sitter vi og venter spent på sluttspill med forventninger og håp om at Storhamar skal kjempe om gullet.

Sånn har det ikke alltid vært, men spenningen har vært like stor i motsatt ende. For 42 år sida sto det om å bevare plassen blant de beste.

Debutsesongen i 1. divisjon hadde som ventet vært tøff. De 18 kampene i serien hadde gitt seks poeng og niendeplass, noe som betydde at de måtte ut i kvalifisering etter jul for å holde plassen blant de beste. Der skulle de fire siste lagene gjøre opp om to plasser i 1. divisjon, mens to rykket ned. Det betydde effektivt at Storhamar måtte legge ytterligere ett lag bak seg.

Ny trener og sterk start

Etter at serien var ferdigspilt, ble det gjort litt rokkeringer. Spillerne ønsket en endring på trenerplassen og fikk gehør for det. Per Ragnar Pettersen fikk tre til side og Svenn Rakstad-Larsen tok jobben med å prøve å holde de gule og svarte (!) blant de beste. Han fikk da også en kjempestart med 3-3 mot Furuset, det klart sterkeste laget i kvaliken som hadde vunnet 8-1 på Hamar en måned tidligere. Med en dramatisk borteseier mot Lambertseter og en ny triumf mot Jar i Askerhallen var man langt på veg klare.

Nervene kommer

For å ha alt i egne hender og sikre seg mot alle eventualiteter trengtes et poeng eller to til. Så kom nervene. Bortetap mot Furuset var som forventet, men verre ble det i hjemmekampen mot Lambertseter. Poeng her ville sikre plassen, men slik skulle det ikke gå. Selv om 2-3 ble til 5-3 i løpet av midtperioden holdt det ikke inn. Lambertseter vant 7-5 og ga seg sjøl muligheten til å redde plassen.

Lang ventetid

Med en runde igjen var bildet klart. Storhamar måtte ha poeng hjemme mot bunnlaget Jar eller håpe at et allerede kvalifisert Furuset ikke tapte mot Lambertseter. En mental utfordring lå i at man enda hadde til gode å vinne på den nye kunstisbana på Storhamar. D

en nye og etterlengtede hjemmeisen hadde kun gitt to poeng på 11 forsøk. Selv Jar, som hadde hatt en fryktelig sesong hadde plukket med seg poeng herfra. Det skulle imidlertid bli ei lang og nervøs ventetid. Av forskjellige årsaker ble det ei pause på tre uker mellom de to siste kampene. I løpet av denne tida hadde flere av spillerne fått influensa og ikke alle var klare til kamp.

Tung start

Tirsdag 28. februar var skjebnekvelden. Halv åtte på kvelden under flomlyset med mildvær og regn i lufta kom lagene ut av klubbhuset. De rundt 500 frammøtte øynet håpet da allerede nedrykkede Jar bare stilte med ni spillere.

Disse ni hadde imidlertid en fordel av at de ikke slet med nerver og kunne spille med lave skuldre. Det utnyttet de til å ta ledelsen tidlig på med et mål i undertall. Storhamar hadde pucken det meste av tida og det handlet etter hvert om å få uttelling for det. To kjappe mål fra Terje Kojedal, som også var en habil ishockeyspiller, var det som skulle til. Et tredje mål før pause roet nervene.

Utklassing

Selv om Jar ga det de hadde så lenge de orket var det ikke lenger snakk om saken og Storhamar dro fram festhockeyen. Fire nye Storhamar-mål, ett av dem fra Erik Kristiansen som scoret sitt tredje seniormål i karrieren, ble entusiastisk bejublet av de frammøtte. Et unisont ønske om tosifret ble ytret fra tribuna. De skulle få ønsket sitt oppfylt.

Ettersom kreftene til Jar tok slutt fikk Storhamar fritt spillerom og scoret omtrent når de ville. Enkelte ganger ble det litt for pent, men det holdt likevel mer enn nok til seks fulltreffere og seier 13-2! Hjemmespøkelset var jaget ettertrykkelig på dør og plassen i 1. divisjon var berget.