Det er skrellene vi husker

Storhamar mot Lillehammer. Statistisk og historisk sett er det ikke noen tvil om hvem som er storebror.

Av 146 mjøsderbyer på toppnivå har Storhamar vunnet 99. Hamarlaget har endt øverst på tabellen av de to 25 ganger, mot Lillehammers fem. Det har blitt seks kongepokaler på Hamar mot dølenes ene. Likevel er det tapene som sitter igjen.

Det første møtet mellom de to på toppnivå. Storhamar stilte som storfavoritt mot nyopprykkede L.I.K.

De ledet 3-1 før de tidligere gulblå heltene Øystein Tronrud og brødrene Bergseng gikk i front og snudde kampen.

I de tidlige årene i Amfien hadde opplendingene som vane å vinne knepent selv når Storhamar var på gang og de slet selv. Det var gratis penger for den som spilte på sånt.

LES OGSÅ: Mikki Bjerkes blogg: Hockeygudene må være gale

Selve manifestasjonen av dette kom med NM-finalen i 1994. Begge lagene var i sin første finale og Lillehammer vant.

I de kommende årene var de røde og blå på nedtur, seire til Storhamar ble mer og mer en selvfølge.

Publikumstallene sank i takt med derbyfølelsen i kampene. 14 strake seire rundt årtusenskiftet var et godt bevis på ståa.

Sluttspillet i 2011 er et annet øyeblikk som sitter brent i minnet. Storhamar vant første kvartfinale 9-1 på egen is før de tapte på en tilfeldighet i kamp to. Da snudde alt og Lillehammer vant 4-1 i kamper.

Den beste statistikken mot noen av sluttspill-lagene i 2018 er altså krydret med noen forsmedelige nederlag som farger hele bildet. Hvorfor? Antakelig nettopp fordi SIL har vært klart best for det meste. At seirene har føltes mer som at alt er som det skal være. Men huskes virkelig ingen plusser?

Jo, så klart! 6-1 i kvartfinalespillet i OL-året, 9-1 i serieåpningen året etter. Semifinale-overhøvlingen i 1996, noen aldeles deilige seire da klubben slet som verst og kvartfinaleoverkjøringen i 2015 er verdt å nevne. Men den riktig markante triumfen mangler. Muligheten til å ta den finnes nå.