Én sluttspillseier. En eneste vunnet kamp, altså, det var det Storhamar hadde å slå i bordet med etter sine fire første sluttspill.
Det kom i den aller første kampen mot Furuset i 1985. Deretter ble det tap, tap og tap igjen. Da den andre kom, var det virkelig snakk om at proppen gikk ut, selv om det ble med den ene foreløpig.
Vi skal til sluttspillet i 1992 og semifinale mot Vålerenga. Storhamar hadde misset sluttspillet de to foregående sesongene og før det hadde det vært heller lite å rope hurra for.
Fire semifinaler hadde endt med en seier og åtte tap. Den første semifinalen i Oslo hadde også endt i tap. Det var best av tre som gjaldt på denne tida, og dermed måtte man vinne hjemme om det ikke skulle ta slutt på første forsøk igjen.
LES OGSÅ: Mikki Bjerkes På tribunen-blogg: «En kulturløs kvartfinale»
En god start ga håp og etter bare seks minutter ledet de gule og blå 2-0. VIF svarte umiddelbart, men da mente Erik Kristiansen det fikk være nok. Før pause satte han inn to mål på skjær vilje og ga laget et fantastisk utgangspunkt. Snaue to minutter ut i midtperioden ordnet han hattricket på straffe og gjorde det enda bedre.
VIF kjempet desperat og kastet alt de hadde inn i en voldsom offensiv. Svein Harald Arnesen sto fjellstøtt og etter hvert fant man åpningene et offensivt bortelag åpnet med sin voldsomme offensiv.
På sine to første sjanser i den tredje perioden scoret Storhamar to mål til. Erik Kristiansen satte sitt fjerde og en sluttspillrekord som fremdeles står.
Etter hvert fikk VIF også hull på Svenna. Det ble 7-2 og 7-3, men veien fram var for lang. Petter Thoresen satte inn nummer åtte før to nye reduseringer fulgte mot slutten. Jubelen sto naturlig nok i taket, men døde et par dager senere.
Bortesvake Storhamar røk 7-3 i en dramatisk kamp i Spektrum, men mer om det senere.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.