Festmotstander Stjernen

Det kan kanskje se litt rart ut i dag, det å se for seg Stjernen som et lag skapt for hockeyfest.

De helrøde fra Fredrikstad har i flere år slitt i bunnen av tabellen med trøblete økonomi og dårlige fasiliteter. Deres tid som topplag synes veldig fjern nå til dags, men i historien om Storhamar ligger det likevel mangt og mye av Stjernen. De to har nemlig hatt det med å møtes ved spesielle anledninger og skapt andre anledninger seg i mellom.

Da Amfien ble åpnet var det Stjernen som var motstander, og tok seg friheten til å score det første målet i den nye hallen. Da Storhamar tok seg til NM-finale for første gang i 1994 var det etter seier over Stjernen i semifinalen.

Da de endelig brøt forbannelsen og tok sin første kongepokal var det jammen Stjernen som var motstander da også. Dette skal vi se på i mer detalj etterhvert, men la oss starte med starten.

Stjernen ble Fredrikstads ishockeylag på 60-tallet. Med drahjelp av ishallen i nabobyen Sarpsborg fikk de god starthjelp før de fikk sin egen hall i 1970, det var den femte i Norge.

LES OGSÅ: Stjernen-Gullik: – Mange utfordringer

Storhamar støtte de på første gang i 1971 og var ikke snauere enn at de sendte dem ned i 3. divisjon i kvalifiseringen. Mens Storhamar måtte bygge nytt startet fredrikstadklubben klatringa mot 1. divisjon hvor de etablerte seg fra midten av 70-åra.

I 1981 ble de den første klubben utenfor Oslo og omegn til å vinne kongepokalen og her begynner vi å nærme oss festlinkene til Storhamar.

MØTTES I SEMIFINALE

Storhamar rykket opp for andre gang i 1982 og skulle endelig spille toppserie med samme forutsetninger som motstanderne. De hadde fått egen hall sida sist!

Det ble som forventet en tøff sesong, men mot Stjernen ble det mang en trivelig stund. Norgesmesterne fra 1981 hadde ramlet litt nedpå igjen, men var fremdeles et formidabelt lag på sin dag. Storhamar trivdes likevel godt mot dem og vant sensasjonelt nok alle fire oppgjørene mot dem. Høydepunktet var en overlegen 7-1 gevinst i Stjernehallen.

Neste gang det var litt ekstra spesielt med Stjernen var i 1986. Nå hadde Storhamar etablert seg for alvor og tok seg til sitt andre strake sluttspill. Stjernen hadde også funnet tilbake til toppformen og de to skulle møtes i semifinalen.

LES OGSÅ: Storhamar lekte seg til seriesølv

Storhamar og sluttspill gikk ikke all verden på denne tida og etter et surt, men samtidig lovende, 3-5 tap i første oppgjør var optimismen stor foran hjemmemøtet. Der ble det magaplask og fiasko med 2-8-tap og sommerferie i februar.

MAKS TO UTLENDINGER

I slutten av åtti- og starten av nittiåra var kampene mellom Storhamar og Stjernen en het potet. Det var ofte blant de best besøkte kampene i sesongen og det var nesten alltid målrikt og underholdende. Med offensive spillere som Erik Kristiansen, Peter Madach og brødrene Bergseng på ene sida og Ørjan Løvdal, Chris St. Cyr og Hans Edlund på den andre ble det mye fest og moro.

Da et nederlagsdømt Storhamar sikret seriesølv i 1988 var det mot Stjernen i siste serierunde og kampen ble vunnet med artige 7-5!

Nye tider sto på trappene da man gikk løs på de siste tiåret i det forrige århundret. Penger ble en større del av det hele og den som hadde mest av dem kunne samle de beste spillerne og ha bedre sjans på titlene.

Med maks to utlendinger på hvert lag ble det naturlig nok rift om de beste hjemlige. I starten tippet den vekta litt i retning Stjernen som bygget seg opp et sterkt lag rundt 1990, blant annet med den tidligere Storhamar-kapteinen Åge Ellingsen i sine rekker.

Den utviklingen bråsnudde da Storhamar ble tildelt en flunkende ny hall i forbindelse med OL og satte i gang en satsing man ikke hadde sett maken til i norsk ishockey. Man valgte fra øverste hylle og fra Stjernen plukket man tilbake Ellingsen og dro også med seg tsjekkeren Pavel Setikovsky.

SE OGSÅ: – Vi skal vise at vi fortsatt er best

FLYTTET INN I OL-AMFI’N

I desember 1992 flyttet Storhamar inn i Hamar OL-Amfi og skjebnen ville det slik at Stjernen var motstander. Det var en viktig kamp siden Stjernen ledet serien og hjemmelaget lå like bak på tredjeplass. Den alltid eminente Ørjan Løvdal utnyttet feil hos et nervøst SIL og scoret det første målet etter bare fem minutter.

Stjernen så faktisk ut til å kuppe festen da de gikk opp i 3-1 før halve åpningsperioden var unnagjort, men så våknet SIL. De slo kraftig tilbake og vant til slutt 8-4. Akkurat ett mål mer enn Stjernen vant med i det første oppgjøret så innbyrdesen var fikset. Det ble til liten nytte da Stjernen snek seg forbi på de siste kampene og til slutt sendte Storhamar ned på tredje.

Allerede den neste sesongen var det duket for mer historie. Storhamar mot Stjernen i semifinale i NM og en forbannelse som skulle brytes. Storhamar var storfavoritt, men Stjernen var stadig formidable og hadde ambisjoner. I tillegg hadde de den tradisjonelle superrekka si, nå bestående av Løvdal, Morten Finstad og Lars Håkon Andersen. De stakk kjepper i hjulene med to ubesvarte mål i første periode i åpningskampen.

Men så gikk Storhamars stjerner i bresjen for snuoperasjonen. Ole Eskild Dahlstrøm og Erik Kristiansen sørget etterhvert for å hente inn og til slutt avgjøre med to sene mål. I Stjernehallen dominerte de røde, men det var to tidligere stjernengutter som kunne juble. Svein Harald Arnesen spilte en fenomenal kamp i mål.

Da han til slutt måtte kapitulere og 3-0 ble til 3-3 i tredjeperiode tok Rune Gulliksen over. Fire minutter før slutt satte han opp vinnermålet for Patrick Eide og finalen var i boks.

KONGEPOKALEN

Den finalen gikk sånn passe, men allerede neste sesong fikk man sjansen på ny og Stjernen fikk være med på festen også denne gang. De to hadde møttes i kvartfinalespillet, som den gang var puljer på tre lag og her hadde de røde satt seg i respekt.

Storhamar fikk slite for 3-2-seieren hjemme og i bortekampen lå de under hele 5-0 før de våknet. Det var litt for sent og med 5-3-gevinsten vant Stjernen pulja. Begge lag tok seg videre fra semifinalene og skulle altså gjøre opp om selveste kongepokalen.

Storhamar tok første stikk på hjemmebane med 4-1 i en nokså jevn kamp. I den neste lovet Løvdal at de skulle bli blåst bort av publikumstrøkket og at han, Kyle McDonough og de andre skulle dra i gang en skikkelig fest på hjemmebane. Med 5-0 til de gule og blå etter to perioder var det lite igjen av festen. Det endte 7-2 og finalen var i ferd med å bli en formalitet.

23. mars 1995 ble et sjukdomsrammet Stjernen statister da Storhamar danset seg til sin første kongepokal. Det endte 6-1, men det kunne like gjerne vært 12!

SNAKK OM DOMINANS!

Stjernen var ikke helt ferdige enda og snek seg forbi SIL på tabellen i 1995-96. De vant den avgjørende kampen om sølvet med 5-3 på hjemmebane i slutten av januar og jublet nok over det. Det spørs bare om de jublet nok, for hadde de ant hva som skulle følge hadde de nok lagt litt ekstra i det. Den neste seieren deres mot Storhamar kom nemlig ikke før i 2003!

I det som kanskje er den villeste statistikken i klubbens svært hyggelige historie tok Storhamar altså 35 strake seire mot Stjernen. Snakk om dominans!

LES OGSÅ: – Sølv er ikke nederlag

I denne streaken var blant annet to semifinaler i 97 og 98 som da naturlig nok begge endte 3-0 til de gule og blå. Storhamar og Stjernen var begge tekniske og offensive lag som spilte ganske likt. Det var bare at Storhamar hadde bedre spillere i alle ledd og dermed stakk av med seirene, likevel var det imponerende å ikke gå på ett eneste feilskjær på så mange kamper.

UNDERHOLDENDE KAMPER

Den foreløpig siste storhetstida til Stjernen kom midt på 2000-tallet hvor de hadde bygd seg opp et solid lag og med spillere som Niklas Rahm, Henric Höglund og Martin Kariya hang de med i toppen av tabellen i 05-06. Kun Storhamar holdt unna og tok til slutt et solid seriegull.

Begge røk imidlertid ut i semifinalen. Året etter møttes de i sluttspillet, men her ble Storhamar og Christian Larrivée for sterke og vant 4-2 i kamper.

Siden den gang har det vært nokså store forskjeller, selv i de årene Storhamar lå litt nedpå hadde de som oftest kontroll på Stjernen. Nå møtes de på ny i et sluttspill og selv om styrkeforholdet er tungt vektet i SILs favør kan det fort bli underholdende kamper man står foran.