Høsten 1982 var Storhamar tilbake i det gode selskap – 1. divisjon. Denne gang i egen hall og med en proffere satsing enn tidligere.
I den første sesongen tilbake blant de beste, hadde Storhamar mye å lære og ble ofte litt lette. Men av og til gnistret det av gutta, og selv de mektigste måtte melde pass.
En sur og grå novemberkveld var det regjerende norgesmester VIF som fikk føle styrken til Storhamar. De fleste antok at det urutinerte SIL-laget skulle få kjørt seg mot stjernegalleriet fra Oslo. Antakelsen ble ikke svekket da den finske målgarantisten Ilkka Kaarna satte inn det første målet tidlig i kampen.
Men Storhamar kjempet innbitt og disiplinert, noe VIF ikke gjorde. De gikk sure av Storhamars intense spillestil og pådro seg utvisninger, og ble hardt straffet. Etter at Olav Slåtlandet hadde utliknet, pådro gjestene seg en femminutters utvisning. Erik Kristiansen benyttet muligheten og satte inn ledermålet. Kaarna utliknet rett før pause, og deretter ble det 20 minutter med krig.
I starten av tredje gikk rullegardina ned for en VIF-spiller. En hodeløs takling bød på nye fem minutter i undertall, og da satte Storhamar inn støtet. I løpet av et drøyt minutt sørget Øystein Tronrud og Ole-Roberth Holmen for at det sto 4-2! Gjestene stormet mot Lars Midtliten i Storhamar-buret. Han slapp kun inn en scoring til, og dermed hadde Storhamar slått Vålerenga for første gang.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.