Hockeydebuten

Søndag når Storhamar en aldri så liten milepæl. Da spiller de sin 1500. seriekamp på høyeste nivå i norsk hockey.

I den forbindelse er det naturlig å se tilbake på en spesiell kamp fra historien, og jeg velger en kamp som er litt spesiell for klubben og veldig spesiell for min del. Storhamar – Vålerenga fra november 1982, den første seieren mot det som skulle bli erkerivalen og, tilfeldigvis, min aller første hockeykamp i livet!

Ok, jeg skal ikke late som at jeg sitter med klare minner fra forestillingen. Som sjuåring var det mange inntrykk som satte seg, men de færreste hadde med selve sporten som ble utført å gjøre.

Jeg husker sånne ting som at sesongkortene fatter hadde fått låne på jobb var trykt på gul kartong og at vi gikk inn døra på hjørnet ved der VIP-inngangen er i dag. Også ble jeg stoppet av en brysk vakt da jeg løp gjennom telleapparatet mens fatter viste billettene. En litt skummel start, men det gikk seg snart til.

Som radiobiler

Med en til da lite utviklet sportsinteresse hadde jeg næret en viss skepsis til å være der i to timer og attpå til ikke kunne sitte. Det var fort glemt da kampen kom i gang og jeg husker jeg levde meg inn i de raske skiftene utpå isen og lot meg fascinere av at det tilsynelatende var lov å kjøre inn i hverandre som radiobiler.

Totalt i min egen verden skvatt jeg noe helt fryktelig over det spontane jubelutbruddet da Storhamar scoret sitt første mål, men etter dette første skarpe sjokket var jeg fort med på det og gledet meg til neste mulighet til å være med å skrike og skråle. Historikken viser dermed at den første scoringa jeg jublet ordentlig for ble satt inn av Erik Kristiansen og ga 2-1 mot VIF etter 15.28 av 1. periode!

Høydepunktet på en kveld som allerede var temmelig spennende og full av nye inntrykk var likevel «pauseunderholdningen» – dvs. ismaskina! Det var saker for en unge som til da hadde hatt landbruksmaskiner som sin store lidenskap! Jeg ønska meg en zamboni, noe jeg senere har lært at jeg har delt med så mange at det til og med er skrevet en sang om det. Da isen var ferdig kjørt og jeg ble fortalt at den skulle utpå en tur til i neste pause gledet jeg meg en hel periode til det.

Nesa mot pleksien

I gamlehallen lå isflata også utenfor rundvantet og det var litt spennende å gli litt rundt nedpå der. Etter hvert som jeg ble varm i trøya ble deler av andreperiode tilbragt nedpå der og man kunne føle seg nesten som en del av spillet da en sto på tå inntil vantet med nesa mot pleksien. Men da det ble satt inn ei takling like i nærheten så hele vantet rørte på seg var det på tide å trekke seg tilbake til tryggere forhold ved siden av far oppe på trebenkene.

Tilropene og besvergelsene fra publikum ble mange i en kamp som historikken viser var alt annet enn finspilt. Blant annet pådro Vålerenga seg to femminuttersutvisninger og Storhamar hele ni tominuttere. Lydene var fremdeles skarpe og uvante, men det var fryktelig spennende med folk som var sinna og glade om hverandre og sa ting som ikke var lov for sånne som meg.

Sinna var også i alle fall en av Storhamar-spillerne som i frustrasjon slo av kølla si over tverrliggeren. Det var nok det mest fascinerende som skjedde på isen for min del. Stemningen steg til nye høyder da hjemmelaget scoret to raske mål i starten av tredjeperiode og brått ledet 4-2. Den tellinga hadde jeg sjøl, før jeg etter hvert innså at det sto på tavla nede på motsatt side av hvor vi sto.

Slo Vålerenga 4-3

På denne tida var det ikke glass hele veien rundt vantet og i enden mot jernbanen var det bare nett hele veien ned. Derfor byttet lagene side halvveis i tredje for å ha lik spilletid mot «glasset». Det kom som en veldig positiv overraskelse, med påfølgende skuffelse over at ismaskina ikke skulle utpå igjen.

Den fikk man dog se på nært hold da kampen var over og lykken var komplett. Det var ingen tvil, dette var noe jeg ville gjøre igjen og historiene som ble fortalt på skolen dagen etter var maleriske og utførlige. De falt imidlertid til dels på stengrunn da ingen andre hadde noe erfaring med temaet.

Om man går tilbake til den historiske dokumentasjonen fra forestillingen viser den altså at Storhamar, som lå på åttendeplass før kampen, slo regjerende norgesmester Vålerenga 4-3. Scoringene ble satt inn av Olav Slåtlandet, Erik Kristiansen, Øystein Tronrud og Ole-Roberth Holmen.

For VIF scoret unikumet Ilkka Kaarna to ganger og «Donald» Kolsrud satte skrekken i de frammøtte med en redusering to minutter før slutt, som heldigvis ble det siste målet.