Hockeyens templer

Det er noe eget med idrettsarenaer som har vært med ei stund og som har vært åsted for mange store øyeblikk. Et sted på veien har de blitt noe mer enn en funksjonell bygning med formålet å utøve og se på idrett. De blir på sett og vis levende historie.

Til helga skal Storhamar besøke to slike templer i hockeyhistorien. De første ishallene som ble satt opp i våre naboland.

Først ut er Tamperen Jähalli (Tampere Ishall) eller bare Hakametsä etter bydelen den ligger i. Da den ble bygd i 1965 var det langt på vei en bekreftelse av Tamperes posisjon som Finlands hockeyhovedstad.

Av ti lag i den øverste finske ligaen hørte tre hjemme i byen. Tappara, Ilves og KooVee, Helsinki hadde bare to, og i tillegg hadde de to til i divisjonen under som kjempet om plass blant de beste.

LES alt om Storhamar hockey på HA-sporten – her! 

Da Finland ble tildelt VM var det naturlig at Helsinki skulle være vertskap, men de klarte rett og slett ikke å fullføre byggingen i tide.

Dermed kom Tampere på banen og snøt hovedstaden for æren både med landets første hall og VM-arrangementet. Nå var det slettes ikke slik at de snekret sammen hvilken som helst låve for å få det i land.

Her skulle finsk design og arkitektur fremmes. Jaakko Tähtinen skulle få anledning til å toppe en solid karriere med dette arbeidet. I slutten av januar sto bygningen ferdig og de første kampene kunne spilles. Storhamars motstander Tappara trivdes for øvrig dårlig innendørs og rykket ned for første gang i historien samme vår.

Verdensmesterskapet ble en betinget suksess med Finland på nest siste-plass, bare foran Norge som spilte sitt siste A-VM før 1990. Men publikum møtte opp og de 10 200-plassene ble fylt flere ganger. Det skulle bli den første av fem VM-turneringer som ble spilt i hallen. I 1982, 1991, 1997 og 2003 var byen og hallen enten vertskap eller medarrangør for turneringene.

Selv om byen etter hvert har fått flere ishaller er fremdeles Hakametsä hovedhallen, selve flaggskipet hvor de store kampene spilles. Etter hvert har ståplassene blitt gjort om til sitteplasser og forskjellige oppussinger er gjort slik at den nå framstår som en moderne arena med 7300 plasser og alle fasiliteter. Den deles mellom byens to gjenværende toppklubber Tappara og Ilves som i snitt trekker hhv 5500 og 4500 tilskuere til hjemmekampene. Byderbyene er uten unntak utsolgt.

På søndag går turen videre til en annen og kanskje enda mer klassisk arena. Johanneshovs Isstadion, eller bare Hovet i Stockholm hvor Djurgården spiller sine kamper. Fram til 1955 hadde de store hockeykampene gått på erverdige Stockholm Stadion. OL-arenaen fra 1912 som også var hjem for friidrett og fotball. Men hockeyen var i vekst og trengte et anlegg som var spesialisert for idretten. Da Oslo fikk sitt anlegg i Jordal Amfi i 1952 ble det fortgang i planene. Man valgte seg ut Johanneshovs IP som tomt.

I 1955 ble den nye arenaen åpnet med landskamp mellom Sverige og Norge, som forøvrig svenskene vant 7-2. Fremdeles foregikk spillet under åpen himmel, men nå var det i alle fall et stadion som var spesialtilpasset hockey. De største Stockholmsklubbene flyttet inn umiddelbart: Djurgården, Hammarby, IK Göta og IFK Stockholm. Etter hvert kom også AIK flyttende og de satte publikumsrekord med 17 098 tilskuere. Hovets liv som utendørsarena varte bare i sju år.  1962 ble det bygd tak og igjen ble Norge invitert til landskamp i gjenåpningen også.

Det var forresten ikke bare ishockey som foregikk på Hovet. I 1957 forsvarte «Ingo» Johansson EM-tittelen i boksing her. I tillegg var det konserter og andre store publikumsarrangementer på menyen. Hovet ble likvel først og fremst en hockeyarena og sportens svar på fotballens Råsunda. VM ble arrangert her i 1963, 1969, 1970 og 1981. I 1989 var Hovets tid som hovedarena over. Da åpnet Globen og alle store kamper ble flyttet dit.

Etter hvert kom imidlertid klubbene tilbake. Globen var stor og flott, men manglet atmosfæren den gamle arenaen kunne by på. Etter en periode med spill på begge fronter har alle klubbkamper de senere årene gått på den historiske arenaen. Med fullt hus og 8500 tilskuere som synger av full hals er den fremdeles et mektig skue og stemningen kan måle seg med det aller beste.

Sentimentalitet er imidlertid noe som ikke har mest plass i moderne idrett. Det er om å gjøre å tjene penger og kunne tilby de beste fasilitetene. Begge disse historiske arenaene er nå helt på slutten av sine liv. Etter denne sesongen skal Hovet rives, mens Hakametsä lenge har vært på tale å bytte ut. Man har lenge jobbet med en ny hall, men foreløpig ikke klart å bli enig om hvor den skal ligge og finansieringen. Alt tyder på at det er noe som snart vil skje. Det er derfor litt ekstra spesielt for de som får reist og besøkt disse to templene mens det enda er tid!