Bortekamper mot Stavanger Oilers nå til dags er et møte med en velsmurt maskin både på og utenfor isen.
Alt er på stell for de som skal se eller jobbe på kampen, så vel som spille og dømme, i en hall som har alt man kan ønske seg. Når man ser tilbake på det første møtet mellom oljegutta og Storhamar i Stavanger for 16 år sida er det noen enorme forskjeller. En av få likheter med tirsdagens oppgjør var resultatet. Også den gangen ble det 4-2 til siddisene!
Vi er altså tilbake i 2003 og gamle, slitne Siddishallen. Stavanger Oilers var en spennende nykommer i den øverste hockeyserien, den nye klubben som skulle opprettholde oljehovedstadens hockeyære.
I motsetning til forløperne hadde de penger bak seg og ambisjoner om en framtid få kunne se klart for seg den gang. Da var de læregutter og skulle venne seg til nivået de hadde kvalifisert seg for. De hadde fått en real vekker på Hamar tidligere på høsten, i sitt første møte med et etablert topplag. Storhamar vant 8-0 og avslørte de hvite og svartes naivitet.
LES OGSÅ: Storhamar ble rundspilt av Oilers
På isen hadde de lært fort og gikk inn i kampen på en høyst respektabel 4. plass. Storhamar var serieleder og favoritt, men var klar over at de ville få det tøffere. Oilers hadde slått både VIF og Frisk siden sist.
Tribunene var også velfylte, det var gryende hockeyfeber i Stavanger for første gang siden Viking var nære å ta seg til NM-finale ti år tidligere. Det skulle vise seg å by på problemer så snart kampen var i gang.
En håndfull Storhamar-fans hadde tatt turen, men på grunn av et forsinket fly kom de ikke til hallen før i det øyeblikket pucken ble droppet. Det fantes ikke en ledig plass i hallen og de ble budt, halvveis på alvor, å stå på søppelkasser bakerst på tribuna. Selvsagt ingen gunstig løsning, som førte til en del kiving mellom de tilreisende og arrangørene.
En kar i ledelsen løste den knipa med å tilby ledige seter i VIP-området, noe som heller ikke var optimalt, men det var da en løsning!
Der hadde man ikke før satt seg før hallen omtrent revnet. Jari Kesti, den smått legendariske finske forwarden i de tidlige Oilers-sesongene, gjorde 1-0. Det var lite å si på stemningen i hallen og en smule eksotisk for østlendinger på tur som var vant til sånn passe stemning i en ordinær seriekamp.
LES OGSÅ: Larriveé om alle feilene: – Nå er det nok!
På pressetribuna slet man også med sitt. Internett virket bare innimellom og vinduene i presseboksen satt fast, så man måtte se kampen gjennom sånn passe rene ruter. Det var kanskje greit, for hjemmelaget luktet blod og sjokkerte gjestene.
I løpet av et par minutter i starten av andre periode kom både 2- og 3-0. Det begynte å bli kritisk for et SIL, som brente sjanse etter sjanse. Først i tredjeperiode løsnet det på med to reduseringer og et håp som skulle vise seg å være falskt. 4-2 satt i tomt bur med to minutter igjen.
For de med blå gul bekledning ble det kanossagang gjennom et oppspilt hjemmepublikum, men også en prat med lokalavisa. Det var første gang man hadde hatt bortesupportere østfra på besøk og man ville høre om erfaringene. Alle uttalelsene kom nok ikke på trykk.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.