Evig eies kun et dårlig rykte heter det i ordtaket. Det gjelder i høyeste grad ishockey, som sliter med å være litt annerledes enn hva mannen i gata er vant til.
Det er etter hvert et ganske ufortjent rykte, men som holdes i live av enkelthendelser av mennesker som ikke kjenner sporten. Forrige uke blomstret diskusjonen opp igjen.
Vi snakker selvfølgelig om slåssing. Et særtrekk innen ishockeyen som har vært med fra dens aller første dag, og som i like doser framkaller entusiasme og vemmelse fra de som ser det.
Det er en «kode» innen opptreden som er unik innen sporten som er vanskelig å forstå for den som står utenfor og ser og den som er innenfor og forstår. Selv om det sjeldnere og sjeldnere forekommer, er det fremdeles den store skillelinjen som gjør hockeyen omstridt og som sporten selv er veldig klar over.
Terskelen
Jeg er helt vilt uhildet når jeg påstår at ingen idrett kan måle seg med ishockey. Det er den mest komplekse, intense og engasjerende idretten som finnes. En fantastisk blanding av estetikk og kraft, teknisk i de minste detaljer og på samme tid kontant og direkte. Den har helt enkelt alt!
Likevel har den litt problemer med å få en plass i folkesjela. Den er litt vanskelig å få tak på for den som bare ser den på TV. Det går fryktelig fort, pucken er liten og sporten er litt annerledes. Hovedutfordringen for mange blir at det er legitimt, dog ikke legalt (viktig forskjell) å gjøre opp på bare nevene når situasjoner oppstår. Det er riset bak speilet som tas fram for å sette grenser for hva man kan tillate seg av friheter som setter lagkamerater i fare.
Mange hater det, mange tolererer det og en del vil ha mer av det.
De som har kjøpt pakka
8. oktober 2017: Storhamar kjører over erkerivalen Vålerenga etter alle kunstens regler og frustrasjonen syder i Oslo-gutta. Det blir etterslengere og småstygge hendelser, til slutt er nok nok. Martin Rønnild sier fra med å legge VIFs Ylven i isen. Flere melder seg på i tumultene og i et eget «show» i bakkant ender det med en skikkelig «dans» mellom Kodie Curran og Tallak Lyngset.
En kamp som ender i klar hjemmeseier. På tribunene sitter over 5000 mennesker, gamle og unge, folk som har rasket sammen de siste kronene til en billett, etablert middelklasse, sponsorer og VIPer. Reaksjonen er utvetydig og unison: Det jubles! Kanskje høyere enn ved noen av de fire målene Storhamar har scoret. Det er toppen av kransekaka, det er noe forfriskende over det. Å påstå at dette tversnittet av hamarsinger og hedmarkinger er avstumpede voldsromantikere er i beste fall en grov forenkling, helst en nedsettende karakteristikk av folk og situasjoner man ikke forstår.
LES OGSÅ: Ber Players safety se på to situasjoner
Det handler mer om at folk forstår hva de ser, de har vært her før og kjenner hockeyens sjel. De har kjøpt pakka og med det en aksept for at sånn er det her. En håndfast internjustis som alle parter er inneforstått med årsak og virkning av.
De vet at det er noe som sjelden skjer, men når det skjer så er det som regel av en grunn og «rettferdig». De skjønner også forskjellen på en fair fight og «idiotoppførsel». Skadepotensialet er relativt sett lite, man står tross alt på et par skøyter og er godt beskyttet. Så lenge det føles realt og avsluttes når det er avgjort har de fleste som ser på ikke de store problemene med en sjelden fight. For ordens skyld: Det er delt ut åtte suspensjoner for slossing i årets Get-Liga. Altså fire voldsomme slagsmål på 166 kamper.
De utenforstående
Senere samme kveld flikker bildene over skjermene i de tusen hjem. Mange huffer seg, noen blir forarget og stempelet sitter løst. Vold, bakgårdsidrett, det har ikke noe med idrett å gjøre, dette kan ikke barn se på. Det sjokkerer, kanskje spesielt i Norge, hvor tilskuerkulturen er veldig innrettet på god sportsånd og fair play. Det finnes en slags nasjonalbank hvor man, når man en sjelden gang er på et idrettsarrangement, tar ut et sett holdninger og rekvisitter.
I disse rammene passer det ikke så godt med adrenalin, høylytt engasjement og ting som oppfattes som usportslige. Det reageres gjerne likt på sjåvinistiske fans og fotballspillere med dyr bil og manglende ydmykhet. Det er noe som forstyrrer bildet av idrettsglede og kanskje gir hockeysporten enda tøffere vilkår her hjemme enn mange andre steder. Man ser imidlertid at der hockeyen etablerer seg og når et nivå som trekker folk til hallen endrer innstillingen seg temmelig raskt. Fordi du skal ikke ha gått på mange hockeykamper før du ser at dette er et sjeldent unntak og ikke en regel at folk barker sammen i noen alvorlig grad.
Hockeyens dilemma
På forbundskontorene kommer dommerens rapport inn. To spillere har fått matchstaff i kampen og en passende karantene må ilegges. Disiplinærutvalget faller ned på tre kamper. «Spillereglene er klare når det kommer til slåssing og det skal idømmes direkte matchstraff når en spiller deltar i eller starter et slagsmål.
Norges ishockeyforbund samt det internasjonale ishockeyforbundet har en klar policy om at man ikke skal tillate slåssing og at dette er handlinger man ønsker vekk fra sporten. Dette ansvaret ligger på alle parter, men må først og fremst utøves på isen slik at vi kan unngå disse hendelsene» står det i dommen fra DISU. Beskjeden er klar og tydelig: Slåssing er uønsket i hockeysporten og dømmes strengt i forhold til mange andre situasjoner.
Vold på idrettsbanen
Dommen vekker reaksjoner i flere leirer. For mange var det omtrent som forventet, man vet hva man risikerer og det er etter malen. Andre igjen stusser over at det skal være like mye, eller mer, straff for å daske litt på hverandre som for å utsette noen for stor skadefare ved å takle mot hode og nakke. En minoritet synes ikke det skulle vært straff for det i det hele tatt og om man hørte stemningen det skapte i hallen at det burde være mer slikt. På den andre siden av skillet er hoderystingen like sterk.
Bare tre kamper for å bedrive vold på idrettsbanen? De burde jo blitt utestengt i mange måneder med advarsel om at gjentakelser vil medføre livstidsutestengelse!
Midt mellom barken og veden her sitter sporten og forbundene. Hvordan være stuereine og spiselige for det bredere publikum og sponsorer, og samtidig ikke bli selvutslettende? De fleste vil nok være enige i at man ikke ønsker slåssorgier og jevnlige nevekamper som hovedattraksjon. Straffenivået er såpass avskrekkende at det heller ikke er et tema lenger. Men hockeyen må samtidig tørre å være litt annerledes, for det er det som er sporten og som til dels trekker folk til den.
Det er adrenalin, det er følelser og det er tett og det er legitimt å ha et ris bak speilet som holder det rent for det som virkelig er farlig. Det å både ta vare på grunnfjellet og lokke inn de kan tenkes å ville komme og se er en vanskelig balansegang på så mange måter innen idretten.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.