Jimmer’n stoppet gamle kompiser

Det nærmer seg atter et møte med Vålerenga og da er det på tide å mimre litt om ett av de mange minneverdige oppgjørene de to lagene mellom.

Denne gangen dreier det seg om Jim Marthinsen, en av de største profilene i begge klubbenes historie, og hans første kamp for Storhamar mot Vålerenga. En kamp som ble like deilig for de tilreisende hordene fra Hamar som den var smertefull for hjemmefansen.

Datoen hadde vært markert i mange kalendere fra den dagen kampoppsettet først ble publisert og vakte interesse ikke bare i de to klubbene som var involvert. Dette var store greier og det lå i lufta at noe stort var på gang i mange dager før pucken endelig kunne slippes.

Jim Marthinsen, som tross et par sesonger i TIK, var synonym med VIF hadde skiftet beite til erkerivalen SIL. Mannen som mang en gang hadde stått i veien for de gulblås ambisjoner hadde nå tatt turen til Hamar for å gjøre nettopp den jobben for dem. Nå skulle han opp til skikkelig bevis for første gang!

Det hadde allerede blitt to kamper for Storhamars nye målvakt, men han hadde ikke akkurat fått muligheten til å utgjøre noen stor forskjell. Til sammen 26 skudd og ett mål var hva Lillehammer og Sparta hadde greid til sammen over 120 minutter. Nå visste alle at det ventet andre boller: Et såret VIF som ville sette «overløperen» ettertrykkelig på plass!

Storhamar hadde ikke vunnet på Jordal på fem år (VIF spilte en god del kamper i Spektrum i disse årene), og var klar gullfavoritt.

VIF var som alltid VIF og kunne aldri regnes bort, de var da også tippet som nummer to. Det var mye i potten denne mandagskvelden og den gamle OL-arenaen var godt fylt opp da pucken endelig ble sluppet og to nervøse lag tok hverandre an. Storhamar lot til å ha best kontroll på nervene og fikk starten de bare kunne drømt om. Etter fem og et halvt minutt sendte Jon-Hroar Nordstrøm inn en puck fra blå som seilte rett forbi VIF-keeperen. Minuttet senere dukket Tom Erik Olsen opp som den goalgetteren han var og dyttet inn nummer to!

LES OGSÅ: Følg HAs dekning av Storhamar hockey her

Kampen jevnet seg ut etter dette, men da hjemmelaget pådro seg en utvisning rett før pause kom nummer tre: Et deilig slagskudd fra VIFs nemesis Petter Salsten. Selv om det bare var spilt to serierunder og en periode sang opplagte SIL-fans om NM-gull og drømte om totaldominans.

Det var ikke slik at Jim Marthinsen hadde blitt frossen bakerst på bana, men de store prøvene hadde han heller ikke blitt satt på. Det var nesten så man håpet litt på at han skulle få muligheten til å spille helt, bare sånn for anledningen. Jim kunne jo som kjent være variabel i kamper uten den største betydningen, men når det sto noe ekstra på spill hadde han en voldsom vinnerskalle. Hans sjanse til å vise det for sine nye fans skulle snart komme!

VIF gikk ut som et tog etter pause og satte et voldsomt press på forsvaret til Storhamar. Initiativet hadde skiftet hender og en redusering kunne fort snu hele kampen på hode. Men nå sto Jim Marthinsen i SIL-buret og var klar for å vise seg fram. Han stoppet den ene sjansen etter den andre og drev hjemmelaget til frustrasjon.

Ettersom hjemmelaget tok stadig større sjanser dukket også mulighetene for kontringer opp og der hadde Storhamar spisskompetanse. I løpet av 12 magiske sekunder ble det hele avgjort og hjemmepublikum stilnet. Drøye 13 minutter var spilt da Pål Martinsen kom fri og fikset 4-0 alene med Jarl Eriksen. Ole Eskild Dahlstrøm ville også være med på moroa. Han hadde sonet karantene i de to første kampene og hadde mye å ta igjen. Også han kom seg fullstendig på blank og tok fram ei lekker finte, satte pucken i garnet og vendte seg jublende mot de rundt 1000 tilreisende.

Kampen var godt og vel avgjort og festen ble tatt til nye høyder da SIL kontret inn enda ett mål tidlig i den tredje perioden. VIF-offensiven var for lengst dødd hen og tredjeperioden ble mer eller mindre en transportetappe. Da de endelig fikk hull på byllen halvveis ut i perioden var det likevel mye frustrasjon som ble sunget og skreket ut fra klanssvingen.

Støtteerklæringene til de som skulle kjempe for Sotahjørnets ære ble imidlertid brått stilnet. På en av få målsjanser for de gule og blå i perioden vippet Tom Erik Olsen inn nummer sju minuttet senere og gjorde kvelden komplett for Storhamar-fansen. At han til slutt ble belønnet med bestemannspremien på bekostning av Jimmer’n var vel en ufrivillig innrømmelse om hvor vondt det hadde gjort for Vålerenga.