Årets sluttspill har vært usedvanlig målrikt så langt. 6-5, 7-4, 6-3, 5-4 er uvanlige tall i en tid på året hvor målene tørker opp litt, hvor forsvaret står i høysetet og man ikke tar sjanser.
Foreløpig er det imidlertid ingen som har nådd helt opp mot villskapen som utspant seg i Storhamar Ishall i semifinalen i 1992. Det var første gang Vålerenga kom på besøk til en sluttspillkamp og fyrverkeri var meldt på forhånd. Og for et fyrverkeri av en målfest det ble!
Oppkjøringa varslet ikke noe spesielt. Storhamar var kjent for å tape hederlig i playoff og sto fremdeles med seieren i debuten mot Furuset sju år tidligere som den eneste seieren. Første kamp på Jordal Amfi (Spektrum var opptatt denne kvelden), hadde føyd seg inn i rekka. Kampen var jevnspilt nok, men Vålerenga vant likevel 4-1.
Nå måtte Storhamar vinne for at sesongen ikke skulle være over. Med Petter Thoresen og Rune Gulliksen hentet inn før sesongstart, hadde man med karer som visste hva som krevdes for å vinne sluttspillkamper. Trua var større enn på lenge, men nå var presset på og det måtte leveres om ikke utfallet skulle bli som så ofte ellers.
Storhamar gikk da også offensivt til verks og da VIF gjorde det samme ble det en åpen og morsom start på kampen som lovet mål. Man trengte ikke vente lenge heller.
Etter bare seks og et halvt minutt stor det 2-1 til hjemmelaget! Klas Forfang og Petter Thoresen hadde gitt de gule og blå en drømmestart, men VIF svarte umiddelbart. Det var tid for Erik Kristiansen å ta plass i rampelyset!
LES OGSÅ: Söderström: – Har en plan for alle lag
Erik har mange fine sluttspillkamper å se tilbake på, men søndag 22. mars 1992 står nok høyt på lista. Dette var kvelden hvor alt gikk veien for det store Storhamar-ikonet. Kampen hadde fortsatt å bølge fram og tilbake, men de senere lagkameratene Svein Harald Arnesen og Jim Marthinsen holdt unna.
Så, med seks minutter igjen å spille av perioden kom den første fra nummer 20. Godt hjulpet av Petter Thoresen kom han seg inn på kassa, lurte Jimmer’n og gjenopprettet tomålsledelsen. Men, han var ikke ferdig med det! Tre minutter senere låste det seg etter en dropp, men da brukte Erik kjempekreftene sine. Han dro ut pucken, brøt seg inn på mål og kriget inn nummer fire!
Stemningen sto i taket og folk været en historisk seier.
Følelsen ble ikke noe mindre da Storhamar fikk tildelt straffeslag før to minutter var gått i midtperioden. Det var aldri noen tvil om hvem som skulle ta den, eller utfallet for den del.
Mester’n var i siget og avsluttet med et rapt håndleddskudd som Jim Marthinsen bare hørte susen av. Lagene hadde imidlertid strammet til det defensive og det ble en langt roligere periode for sekretariatet. Faktisk ble dette det eneste målet i perioden, men det passet alle helt greit.
LES OGSÅ: Larrivées villeste statistikk
Med fire mål å gå på foran de siste 20 måtte det da gå?
Så åpnet slusene seg på ny i den tredje perioden. På tre og et halvt minutt i starten av perioden kom det fire scoringer! Rune Gulliksen banket inn 6-1 før Erik Kristiansen var på farten igjen. Han robbet en back bak mål, gikk kjøkkenveien og lirket pucken inn.
Festen var i full gang da VIF svarte med to mål på ett minutt. Det skulle ikke være nok til å gi nerver, men det ble merkbart stillere i hallen likevel. Den lille engstelsen slapp da Petter Thoresen gjorde alt på egenhånd og sørget for 8-3 etter halvspilt periode.
At man likevel slapp til VIF to ganger til før det var slutt var mer til irritasjon enn noe annet. Dette var en festkveld som fikk folk til å snakke om NM-finale som en reell mulighet.
Den drømmen døde imidlertid to dager senere i dramatiske omstendigheter i Oslo Spektrum, men det er ei annen historie vi får komme tilbake til senere.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.