Målskred på Hasle

Etter forrige ukes beretning om en miserabel kamp på Lillehammer er det på tide å ta en langt hyggeligere kamp fra glemselen. En kamp i Lørenhallen de fleste nok har glemt nå, men som satte spor etter seg i historiebøkene …

Hasle/Løren var en klassisk sliter gjennom slutten av åttitallet og starten av nittitallet. De var i den uheldige posisjonen at de var for gode for 1. divisjon, men for det meste altfor svake for eliteserien. Det ble dermed en del opp og nedrykk og vonde sesonger annethvert år. I sesongen 92-93 skulle de få nådestøtet og Storhamar var ett av lagene som virkelig ga dem så hatten passet.

LES FORRIGE UKES BLOGG «Stjernesmellen» HER!

Selv om H/L var vedvarende svake hadde SIL slitt litt i Lørenhallen de foregående sesongene, inkludert en 3-3-kamp i den fryktelige 90-91-sesongen og en knepen 6-4 sesongen etter. Denne gang skulle det imidlertid bare bli fest og moro for de tilreisende supporterne fra Hamar.

Storhamar hadde vinglet litt i starten og trengte poengene. For Hasle/Løren hadde det imidlertid ikke vært noen vingling. Linja var rett som en linjal og pekte loddrett nedover. Sju kamper hadde gitt sju tap og 11-51 i målforskjell. Begge deler skulle bli enda verre for dem etter denne søndagskvelden, selv om det lenge så nokså normalt ut.

Offensiven til Storhamar hadde vært på gang i de siste par kampene med åtte fulltreffere mot Asker og en prektig 7-0 over et hyggelig Furuset viste at man var på gang. Men så var det dette med å beholde fokuset mot bunnlag, det hadde nemlig ikke alltid vært lagets store styrke. Hasle/Løren hadde som nevnt gått på noen store tap, men likevel vist at de kunne henge med så lenge de orket. I de par siste kampene mot topplagene VIF og Stjernen hadde det vært jevnspilt etter to før bunnen falt ut i tredje periode.

Trener Lennart Åhlberg lovet på forhånd at laget hans skulle være skjerpet også til denne kampen og han var en mann for sine ord. Etter at hjemmelaget hadde fått være med litt i åpningsminuttene tok SIL fullstendig over. Da Jon-Hroar Nordstrøm gjorde 1-0 etter sju minutter var det i praksis avgjort og Storhamar styrte resten av kampen med hard hånd. Det tok litt tid før uttellinga kom, men på de siste seks minuttene av perioden satt pucken i mål tre ganger og man var der man skulle være.

Midtperioden ble et lite antiklimaks, men ledelsen ble likevel økt med to mål til. Storhamar kontrollerte kampen og spilte seg til sjanser uten å være helt skjerpet nok til å omsette dem. De fleste så nå for seg en tredjeperiode hvor de gule og blå slo av på tempoet og spilte av kampen. Så feil kunne man ta!

De siste 20 minuttene ble et blodbad hvor H/L lå igjen som et ille tilredt kadaver etter Storhamar-dyrets herjing. Gutta hadde snakket sammen i garderoben og bestemt seg for å gi de mange og høylytte bortesupporterne et show. Og for et målshow det ble: 40.25 Tom Erik Olsen 0-7, 41.51 Martin Åhlberg 0-8, 43.17 Ole Eskild Dahlstrøm avsluttet et raid hvor han hadde dratt av hele hjemmelaget med 0-9, og 45.01 Martin Åhlberg igjen med 0-10! Og det bare fortsatte!

Erik Kristiansen sørget for at dusinet ble fylt med ett av sine klassiske raid før hjemmelaget kontret inn en redusering. Det roet seg noen minutter, før sluttspurten satte inn. På halvannet minutt kom tre scoringer til og sluttresultatet ble hele 1-15! Storhamars største borteseier i eliten noen gang og en rekord som sto seg i åtte år. Ni mål på en periode på bortebane står fremdeles i historiebøkene. Skuddstatistikken 60-9 fordel Storhamar kommer også høyt på lista!

Det var en kamp hvor personlige statistikker fikk seg et løft: Jon-Hroar Nordstrøm hadde karrierebeste med fire poeng, samme antall kunne Rune Gulliksen notere seg for. Men etter kampen stilte både spillere, trenere og fans spørsmålet om det var for mye med ti lag i serien. Det var jo tross alt ikke så mye vits i slike forestillinger. Hasle/Løren takket nå uansett for seg før jul etter å ha endt sist i første del av den den gang todelte serien. De fikk med seg en fattig seier på 18 kamper og 161 baklengsmål!