Revansjen

Det første seriemøtet mellom den foregående sesongens NM-finalister er noe som vies ekstra oppmerksomhet i innledningen av den nye sesongen. Dette har, naturlig nok, skjedd kun en gang tidligere med et Mjøsderby, og Storhamar vil nok absolutt håpe at historien ikke gjentar seg. Vi er klare for revansjen.

Lillehammer var regjerende norgesmester etter å ha kronet OL-vinteren med NM-gull, Storhamars desperate kamp for å få kloa i norsk hockeys hellige hadde varmet seg opp enda mer.

Jim Marthinsen, selveste målvaktslegenden i norsk hockey, var hentet inn for å hjelpe dem dit. Ny trener var det også blitt, Göran Sjöberg hadde tatt over for Lennart Åhlberg. Han hadde bare ett mål: Gull!

Snaue 5000 tilskuere strømmet til Hamar OL-Amfi, tross vakkert høstvær i innlandshovedstaden. Serieåpning, revansjeoppgjør, derby og nye koster – det var mye som pirret nysgjerrigheten.

Lillehammer var ansett for å være noe svekket, men hadde hatt et godt tak på SIL de foregående sesongene. Akkurat det blandet en god dose nervøsitet inn i forventningene. Nervene skulle snart slippe taket og de frammøtte skulle raskt merke at de hadde tatt fullstendig riktig valg denne dagen.

Revansjesugne Storhamar-gutter med såret stolthet gikk ut i 100. Etter bare 15 sekunder vispet Tom Erik Olsen inn 1-0. Lillehammer var på hæla og Storhamar bare fortsatte å komme. Etter halvannet minutt fant Erik Kristiansen rom på sida og banket inn et ustoppelig skudd. Jubelen hadde knapt rukket å legge seg før de gule og blå var på gang igjen.

Man hadde enda ikke passert tre minutter da det ble banket på døra på ny. Lillehammer-keeper Mattis Haakensen reddet sitt første skudd for kvelden, men måtte gi retur. Den tok Petter Thoresen seg av og publikum i Amfien var nær ved å revne av lykke!

Lillehammer tok timeout og byttet målvakt der og da. Det hjalp ei stund. Storhamar hadde nok løpt av seg det grøvste, men var stadig fullstendig overlegne. Litt etter halvspilt periode var det duket for en ny målflom. I løpet av 54 sekunder scoret Storhamar tre ganger til!

HØR OGSÅ: Puckpodden episode 4. Pål Johnsen: – Lillehammer har ikke hockeykultur

I tur og orden måtte reservekeeper Arne Sveinhaug kapitulere for Pål Johnsen, Martin Åhlberg og til slutt tomålsscorer Petter Thoresen. Storhamar gikk til første pause med ledelse 6-0!

I gangene ble det opprømt snakket om målrekorder og storseire i det historiske format. Fortsatte det sånn var 20 mål innen rekkevidde mente de mest optimistiske. Men det var ikke en sånn kamp. Lillehammer var jo ikke noe dårlig lag, de hadde bare feilet stygt i den første perioden og Storhamar hadde straffet dem brutalt. De var nok også litt fornøyd etter utblåsningen, for midtperioden ble ganske jevn.

Sjokkerte lillehamringer hadde fått samlet seg i pausa og stanset blødningen. Det ble et lite antiklimaks rett og slett. Martin Åhlberg tente jubelkoret på ny da han økte til 7-0 halvveis i perioden og med bare noen sekunder igjen til pause skaffet Trond Magnussen et trøstemål for dølene.

Spenningen om hvem som skulle vinne hadde forsvunnet etter bare tre minutter, men det var fremdeles litt igjen i den andre pausa om sluttresultatet. Kunne det bli tosifret?

LES OGSÅ: Mikki Bjerkes blogg om når hockey blir livsviktig: «Mætt fjøs i Mette Amfi» 

Storhamar hadde lyst og kjørte på litt mer igjen. Tom Erik Olsen tente håpet da han knallet inn nummer åtte tidlig i tredje. Men det var vanskelig å heve seg til nivået fra den første perioden på ny. Lillehammer spilte desperat for stoltheta og Storhamar ble i overkant fikse.

Ti-tallet fikk man ikke se, men Rune Gulliksen satte krona på verket med 9-1 minuttet før slutt. En solid takk for sist var oversendt, men den virkelige revansjen måtte man vente 24 år på!

Denne kampen var for øvrig den eneste Anders Myrvold spilte for Storhamar. Furuset-gutten forsvant videre til canadisk juniorhockey og fikk sin NHL-debut året etter.