Seriedebuten

Veien fra øyeblikket Storhamar-gutta bestemte seg for å starte med hockey og fram til at de var skikkelig oppe og gikk var lang og kronglete.

Først på nyåret i 1961 var de klare for debut i det offisielle seriesystemet. Det hadde da gått ni år siden de første spede spirene hadde grodd fram og nå var laget nesten overmodne for oppgaven!

Å få matchet de nye klubbene jevnlig og med god konkurranse var prioritert hos ishockeyforbundet. Det var viktig for å holde gløden og interessen blant de som hadde startet med sporten i kjølvannet av OL i Oslo i 1952.

Store midler var allerede lagt i å etablere og trene opp nye miljøer, men dette var lite verdt om de ikke fikk noe å strekke seg etter og konkurrere om. Storhamar hadde vært først ute i Innlandet.

Etter en tid fikk de selskap av Lillehammer og så kom de en etter en i bygdene og småbyene rundt Mjøsa og også oppover på Elverums-kanten. En utfordring for disse nye klubbene var at de manglet seniorspillere. Det var aldersgrense for å spille i det regulære seriesystemet og ingen, Storhamar inkludert, av de lokale klubbene hadde nok folk over 16 år til å stille lag.

Forbundet hadde vært behjelpelige med å arrangere uoffisielle serier, men det ble bare liksom. Vinteren 1959-60 hadde det blitt avholdt en egen kretsserie for innlandsklubbene. Her hadde Storhamar vist seg å være lengst framme blant de lokale og gått ubeseiret gjennom åtteklubbersserien.

«Hedmarksligaen» hadde tross et nokså overlegent Storhamar og en del avlyste kamper på grunn av værforholdene vært en suksess. Fra neste sesong skulle den legges til som en egen avdeling i 2. divisjon, det fjerde nivået i norsk hockey på denne tida. Seks klubber takket ja til tilbudet. HamKam og Stange manglet fremdeles seniorspillere og noen av de som var meldte overgang til SIL! Igjen var været en utfordring og man fikk ikke startet sesongen før etter nyttår. Kulda hadde endelig kommet i jula og stabil is kunne legges.

Fredag 6. januar skulle endelig Storhamar spille sin første offisielle kamp på seniornivå. Seks år etter at de spilte sin første uoffisielle juniorkamp. Motstander på Storhamarbana var Elverum, en noe ferskere klubb som hadde vist gode takter sesongen før.

Klokka 19.00 i lett snøvær og nullføre som ga sånn passelig is ble den første pucken droppet i en offisiell Storhamar-kamp. Adelskalederen startet her, det samme gjorde en utrolig vekst og framgang. Elverum hadde som nevnt vist lovende takter i den foregående sesongen og startet denne sesongen med 14-0-gevinst mot naboen Innsats fra Heradsbygda.

Det var imidlertid på det rene at Storhamar var et hakk eller to i kvalitet over de andre i kretsen og seriemesterskapet burde være en formalitet. Premierenerver var i hvertfall ikke et problem da de stakkars sør-østerdølene ble satt til veggs på «Bana». Det endte 14-3 til hjemmelaget i en kamp som i hvertfall ikke imponerte Hamar Arbeiderblads utsendte reporter «F.».

Han mente kampen kunne hoppes fort over da det var lite spill og mye klabb og babb. Han mente også at Elverum hadde glemt at hockey var et lagspill og klumpet seg i eget sone og prøvde ett prøvde noen soloraider. Det var også en klar oppfordring til klubben om å legge om stilen. Ei heller overlegne Storhamar fikk noe særlig med godord. Backene ble for offensive og glemte å dekke opp foran eget mål, dessuten fikk ikke andrerekka til noe særlig før i tredje periode!

Også dommerne, Karlen Kristiansen fra HamKam og Rolf Haugen fra Lillehammer måtte tåle kritikk. De kunne gjerne vært strengere! Okke som var Storhamar i gang og de skulle ikke bli mindre overlegne utover sesongen som varte i tre uker!

På vei mot et helt ubestridt seriemesterskap ble det fem storseire. Etter overkjøringen mot Elverum fortsatte Storhamar med 26-3 mot Innsats, 10-5 mot Lillehammer, 25-1 (og gjeldende klubbrekord) mot Hjellum og 12-1 mot Raufoss! I kvalifiseringen til opprykk falt de imidlertid på første hinder med tap mot Høvik. Neste sesong ble SIL flyttet over i Oslo-pulja hvor man antok at de ville få mer motstand.