Seriegull på Gjøvik

Selv om Storhamar neppe skal tilbake til Gjøvik Fjellhall med det første skal denne bloggen likevel ta en ny tur over Mjøsa.

I alle fall i arkivet og til novemberkvelden i 1993, hvor «hele Hamar» møtte opp for å se Storhamar ta sitt første ordentlige seriemesterskap.

Ja, du leste riktig: Seriegullet ble delt ut midt i november! Det var selvfølgelig på grunn av serieordningen man hadde på denne tida. Grunnserien ble avgjort med en kamp hjemme og borte, før de åtte beste gikk videre til Eliteserien og gjorde opp om mesterskapet der.

Det var med andre ord to seriemesterskap, men det innledende som regnes inn i rekka over hvem som har vært best i seriespillet gjennom årene. Storhamar hadde vunnet del to våren før, men nå var det altså duket for å vinne den delen hvor alle lagene var med. Alt man trengte var en seier mot det hjemløse og konkurstruede bunnlaget Furuset.

Hele høsten hadde det stått mellom Storhamar og Lillehammer. Storhamar et hestehode foran for det meste, men Lillehammer knappet innpå med å vinne begge derbyene.

Foran den nest siste runden lå dølene best an og ville ta gullet om de vant sine to siste kamper mot Stjernen og MS. Med full punktering og 1-6 i Fredrikstad slapp de Storhamar forbi seg. Dermed burde det være avgjort. Selv om Furuset desperat trengte poeng for å redde seg fra 1. divisjonsspill i fortsettelsen skulle de ikke ha en sjanse mot SIL.

Det første oppgjøret mellom de to denne sesongen hadde endt 13-0 på Hamar! Furuset var nok også smertelig klar over situasjonen og så Gjøvik som en mulighet til å tjene noen ekstra kroner.

3700 hedmarkinger krysset Mjøsbrua og stilte med feststemning i den flotte hallen i fjellet. De ble vitne til et litt nervøst Storhamar-lag som slet voldsomt med å få hull på Torbjørn Orskaug i Furuset-buret.

Åge Ellingsens slagskudd etter ni minutter var det eneste av 22 skudd i den første perioden han ikke fikk tak i. I andre enden sto Svein Harald Arnesen og nærmest kjedet seg litt.

I midtperioden slapp nervene med to raske scoringer fra Martin Åhlberg og Tom Erik Olsen. De kom med et halvt minutts mellomrom og åpnet en ledelse som skulle bli vanskelig å gjøre noe med.

Da «Måhlberg» satte nummer fire halvannet minutt senere begynte festen på tribunene. Det gjorde den nok også på isen, for snart ble det ubehagelig spennende.

Da Furuset fikk med seg en redusering mot slutten av perioden var ikke det noe man gjorde noen stor notis ut av, men de blåkledde fikk håp. 2-4 kom tidlig i midtperioden og rett før halvspilt var det brått 3-4! Nervene var tilbake for fullt og Storhamar gjorde de underligste feil.

Det var tid for helter og den rollen ble tatt av den gamle Furuset-gutten Ole Eskild Dahlstrøm. Med seks minutter igjen satte han en frekk avslutning opp i snapphjørnet til Orskaug. Dermed var festen i gang igjen og Furuset ga opp.

Tre minutter senere dundret en annen Furuset-gutt, Petter Salsten, inn nummer seks i overtall, før Petter Thoresen satte krona på verket med nummer sju.

Supporterne myldret ut på isen for å hylle heltene sine og etter hvert spratt champagnekorkene i taket i garderoben. Storhamar var ordentlige seriemestere for første gang. Det måtte markeres! Festen på utestedet Barrack senere på kvelden og natta var også av det legendariske slaget!