Sjukt bra!

Sjukdom og forkjølelser har preget Storhamar den senere tida. Det er slettes ikke uvanlig på denne tida verken for hockeyspillere eller folk ellers nå på den kaldeste tida av året.

Graver vi i arkivene, og det er jo gjerne det vi gjør her, finner vi med ujevne mellomrom perioder med uvanlig høyt fravær på denne tida av året. I 2007 finner vi dog en litt spesiell variant på det hele hvor et akutt utbrudd av influensa ble lagt lokk på for å lokke inn et rekordstort publikum. Etter kampen var det dog ingen som følte seg lurt!

I løpet av lørdagen og søndagen ble Storhamar-ledelsen stadig svettere. Ikke på grunn av feber, vel i alle fall ikke egen, da det ene sjukdomsforfallet etter det andre ble meldt inn fra sentrale spillere.

Pål Johnsen, Jonas Norgren, Eirik Skadsdammen, Antti Rahkonen og Lars Løkken Østli hadde alle måtte bytte puck med paracet. Flere begynte å bli sjuke, men valgte likevel å prøve.

Det var toppkamp mot VIF og en av de første Würthkampene hvor fulle tribuner var ventet. Man bestemte seg raskt for å legge lokk på det hele og forklare til eventuelt frammøtte på trening at man kjørte alternativt og at noen valgte å sykle i stedet for å gå på is. Pressen fikk inntrykk av at alt var i orden og at man var klare for storkamp. Så fikk det heller gå som det gikk.

Folk strømmet inn så fort dørene åpnet og skjønte snart at det var noe som ikke stemte. Bare atten utespillere var i oppvarming for SIL. Tre løperrekker og fem backer var tilgjengelige, mange kjente drakter og ansikter var fraværende.

Nedstemtheten tok snart tak i publikum som tørstet etter en seier mot erkerivalen. I sesongens fem første møter hadde samtlige endt med knepne nederlag. Likevel var Storhamar med i gullkampen og måtte ha en seier her for å ikke falle av. Det håpet svant raskt blant de mange frammøtte da det ble klart hvordan det egentlig sto til.

Storhamar sin plan var å forsøke å få til noe mens man enda orket, og ellers prøve å knipe igjen så godt som mulig. Det var modig, men så ikke ut til å gi ønsket effekt.

Etter å ha banket på med 20 skudd i den første perioden var det fremdeles målløst og VIF så ut til å ta over litt mot slutten og hadde den største sjansen med et stolpeskudd.

Midtperioden ble mer tilkneppet og hjemmelaget kom på defensiven. De fleste var nok nå i en fase hvor de følte at en heroisk innsats mot overmakta ville være det beste man kunne få ut av det. Bakerst på bana hadde imidlertid den unge målvakten Ruben Smith en kanondag på jobben og stoppet det han skulle og litt til.

Da VIF fikk prøve seg i overtall etter halvspilt kamp var det naturlig nok en berettiget angst for at det skulle smelle. Det gjorde det også, men ikke som tenkt. En fullsatt OL-Amfi spratt opp av stolene da Linus Stensson frekt og freidig stakk i vei og ordnet hjemmeledelse i undertall! Den ledelsen hold til pause og man begynte å få litt trua på en bragd.

Trua er alltid den verste, den skaper forhåpninger og stor fare for skuffelse. Etter bare 22 sekunder av midtperioden utliknet Lars Erik Lund med ett av sine smarte skudd fra blå og VIF fikk ny energi.

Gang etter gang måtte Smith i aksjon og det var spørsmål om hvor lenge det kunne holde. Så pådro gjestene seg to raske utvisninger og håpet steg igjen. Tross at overtallsformasjonene var improvisert som følge av fraværene, klikket det perfekt. Teemu Kohvakka ble satt fint opp og sørget for ny hjemmeledelse, nytt jubelbrøl og nytt håp.

13 minutter gjensto av kampen. Kunne det gå likevel?

VIF kom i bølger, men fant ikke veien gjennom. Andre veien kom Storhamar på kontringer og kunne fort økt ledelsen, men det hele ble liggende i balanse. Publikum svettet like mye som de som lå sjuke hjemme og klokka tikket sakte opp mot 20.00.

Storhamarspillere lå strødd på isen etter å ha tekket skudd og bakerst sto 20 år gamle Ruben Smith solid og rolig som en fullerfaren sisteskanse. Det ble timeout og desperasjonshockey fra VIF. Med halvannet minutt igjen ble keeper Bjurling ofret for en sjette utespiller. Det var press, men ikke noe resultat.

Med tjue sekunder igjen stoppet Ruben nok en puck og satte raskt i gang, han så en åpning. Perry Johnson tok over og fant landsmannen Justin Cox på full fart gjennom midtsona. I ensom majestet kunne han enkelt sette pucken i tomt bur og sette i gang en feiring av dimensjoner på tribunene.

«Bløffen» hadde betalt seg og 5530 tilskuere kunne gå lykkelige hjem. Det var for øvrig det største publikummet man hadde dratt på en seriekamp siden åpningen mot Stjernen drøyt 14 år tidligere.

Hvor overbevist de ble, er en annen historie. To måneder senere møttes lagene igjen til den første NM-finalen og da var det under halvparten så mange der.