Slaget på Jordal

En av Storhamar-historiens mørkere kapitler utspant seg i disse dager for 23 år sida. 8. oktober 1995 ble klubben snudd på hodet etter bortekampen mot Vålerenga, hvor eksepsjonelle scener utspant seg på slutten av kampen, og som endte med at den populære gulltreneren Göran Sjöberg måtte gå på dagen.

Først litt bakgrunn. Sommeren 1994 hadde Storhamar måttet ut på markedet etter en trener, da Lennart Åhlberg valgte å reise hjem til Sverige etter at kontrakta hans gikk ut.

Man landet på en ung og fremadstormende kar i Göran Sjöberg som den som skulle bryte forbannelsen og løfte klubben til sin første NM-tittel. Han leverte på alle punkter. Seriegull og NM-gull ble innkassert og den frittalende svensken ble naturlig nok en svært populær kar.

Høsten etter hadde laget slitt med å reprodusere formen. Spillet satt ikke som det pleide, det ble noen unødvendige tap av det, og selv kampene man vant var langt fra overbevisende.

Det var et lag og en trener under et visst press som dro inn til Jordal Amfi denne søndagskvelden. Der ble det en god gammel krig mot erkerivalen. Jevnt og tett og med høy temperatur. VIF tok ledelsen fire ganger, Storhamar svarte like mange.

Halvveis ut i den tredje periode tok kampen en uventet vending. En klar icing som aldri ble blåst. Hamargutta stoppet opp, VIF så muligheten og scoret.

I harnisk henvendte Sjöberg seg til dommerne, som selvfølgelig ikke kunne gjøre om på det som var dømt. Munnhuggeriet ga seg ikke og Storhamars trener ble idømt en tominutter for usportslig opptreden, men var ikke til å stoppe.

Da taktikk-tavla havnet på isen var det ingen vei tilbake. Dommer Tommy Hansen dømte matchstraff og sendte den iltre treneren i garderoben. Det som skjedde deretter var nesten ikke til å tro.

Slik Jordal Amfi den gang var oppbygd måtte bortelaget gå gjennom VIFs bås for å komme til garderobene. Det var vanligvis ikke noe problem, da den prosesjonen ble unnagjort etter periodeslutt og man kunne vente på at hjemmelaget hadde gått. Nå derimot, midt i kampens hete ble det et problem.

Da den utviste treneren skyndte seg bak benken til hjemmelaget, snudde urokråka Øystein Olsen seg og avleverte en siste hilsen. Sjöberg, som allerede hadde rullegardina godt nedover øynene, lot ikke bemerkningen passere. I stedet gikk han rett i synet på Olsen. Og slo.

Noen sekunder med kaos oppsto og Sjöberg ble dratt vekk og sendt videre gjennom boksen. Da hoppet en mann ned fra tribuna, spillerboksene var på «klanssida» den gang, og klinte til Sjöberg før han forsvant opp til sine egne igjen.

Resten av kampen foregikk i et ubehagelig vakuum. Vålerenga vant 6-4, men det druknet fullstendig i det som hadde skjedd ti minutter før slutt. Forvirringen var total og hjemme på Hamar var krisemøtet allerede i gang før laget kom hjem.

Sjöberg gikk rett fra bussen og til møtet for å forklare seg. TV-kameraene og journalistene omga den pressede treneren, men verken han eller klubbledelsen hadde stort å si foreløpig.

Nattero var det lite av i hockey-Hamar den natta. Klubbens ledelse var under press og måtte komme til den riktige avgjørelsen om hva som skulle skje. På ene siden var de presset av klubbens verdier og sponsorenes argusøyne, på andre sida av tilskuere og fans som forgudet gull-treneren.

Litt utpå neste dag ble det kalt inn til pressekonferanse og budskapet sjokkerte omtrent like mange som de som så det som selvfølgelig og det eneste rette: Göran Sjöberg hadde fått sparken!

Man skal være glad det ikke var kommentarfelt og sosiale medier den gang, for maken til kok har det vel nesten aldri vært rundt klubben. Det var hele registeret fra folk som leverte tilbake sesongkortene sine, til de som roste klubben for rask og riktig handling.

Spillerne var irriterte for å ikke ha blitt tatt med på råd i saken og nye møter og diskusjoner fulgte. De ble i det minste lyttet til da de fikk gjennomslag for hvem de ville ha som erstatter på trenerbenken og den utnevnelsen skulle sette en slags stopper for de dramatiske dagene.

Den neste pressekonferansen kom etter et par dager. Petter Thoresen hadde takket ja til å bli trener.

Hans stormende debut, som endte med NM-gull etter bare et halvt år, roet raskt situasjonen. Men den var i seg selv så eksepsjonell at den aldri vil bli glemt.