Stjernesmellen

Overraskende tap og nedturer har det med å få sin egen folklore. Når det går skeis i en eller flere kamper blir det gjerne til at man sammenlikner med tidligere smeller og da er det spesielt en kamp som kommer opp i diskusjonen: Det første mjøsderbyet i Eliteserien!

Høsten 1991 var full av spenning og optimisme blant hockeyfans både på Hedmarken og i Sør-Gudbrandsdalen. På Hamar var forberedelsene til den nye olympiske hallen som skulle bygges i gang, ikke minst sportslig hvor et solid lag hadde blitt bygget opp.

Petter Thoresen, Rune Gulliksen, Pål Martinsen hadde alle blitt hentet inn til klubben, i tillegg var Åge Ellingsen tilbake mens meritterte Lennart Åhlberg hadde tatt jobben med å trene laget. Det var en følelse av at Storhamar var klar for å ta det etterlengtede steget helt til topps.

Nybygde Kristinshall

På Lillehammer hadde det vært hockeyfeber helt siden deler av B-VM ble arrangert i nybygde Kristins hall et par år tidligere og Lillehammer hadde begynt klatringa i seriesystemet. Forsterket med de hjemvendte bysbarna Arne og Lars Bergseng og Øystein Tronrud hadde de seilt gjennom 1. divisjon med fulle hus, under ledelse av Lenny Eriksson som året før hadde fått sparken i SIL. Da de to skulle møtes i første serierunde var det med andre ord duket for folkefest i Kristinshall!

Det var vel ikke helt fritt for en viss arroganse blant hamarfolk før oppgjøret. Blant de største optimistene var spørsmålet om det ble tosifret til SIL eller ikke, mens selv de mest pessimistiske var relativt trygge på seier. Det var jo tross alt ikke vanlig at lagene som kom opp fra 1. divisjon hadde all verdens kvalitet!

Billetter revet bort

Da den store dagen kom var alle billetter revet bort og begge sider var godt representert. Fra Hamar hadde man gått bort fra å sette opp supporterbusser og leid tog i stedet! Det var et langt opptog i gult og blått som beveget seg opp fra stasjonen til Stampesletta med høye forventninger og godt humør.

Da kampen man hadde ventet på i flere måneder endelig kom i gang så det absolutt ikke slik ut som man hadde tenkt seg på forhånd. Storhamar virket nervøse, de hadde alt å tape og var preget av det. Selv om de hadde pucken mest ble det ikke veldig farlig av det og da Lillehammer fikk sitt første powerplay gikk det ikke lenge før det var hjemmepublikum som kunne juble.

Lars Bergseng takket for sist med å banke pucken i mål. Scoringen vekket de gule og blå og offensiven kom i gang. Mattis Haakensen i Lillehammers mål fikk mer enn nok å ta tak i og førti sekunder før pause måtte han kapitulere for Petter Thoresen.

Storhamar stakk fra

Alt så nå ut til å være i sin skjønneste orden og i løpet av de første drøye fem minuttene av midtperioden stakk Storhamar fra. Rune Gulliksen presenterte seg da han gjorde 2-1 og Tom Erik Olsen la på til 3-1. Alt lå til rette for å avgjøre det hele, men så ble de gule og blå forsiktige igjen. Aggressiviteten fra åpningsminuttene fortok seg igjen og Haakensen fikk lettere arbeidsforhold.

Da Lillehammer satte i gang en motoffensiv i starten av tredje kom nervene tilbake og da Øystein Tronrud reduserte var det ingen tvil om at momentumet var med hjemmelaget.

Jublet fram av et entusiastisk hjemmepublikum kjørte rett og slett Lillehammer over et Storhamar som hadde blitt defensive og mest opptatt av å forsvare det de hadde. Det kunne ikke gå og halvveis i perioden kom utlikninga fra Arne Bergseng. Den tidligere SIL-trioen herjet med sin gamle klubb og digre, tunge Arne gikk i front.

Fem minutter før slutt var han på rett plass igjen og plantet et stenhardt skudd i nettet bak Remo Martinsen. Løpet var kjørt, sensasjonen et faktum. Turen tilbake til toget på Lillehammer stasjon var en stillferdig og stusselig prosesjon og dagen etter ble «prestasjonen» belønnet med terningkast 1 i HA. Det var en gjennomført traumatisk opplevelse og slettes ikke merkelig at den dukker opp stort sett hver gang man rangerer nedturer.