I dag er det altså 25 år sida OL på Lillehammer startet og det er selvsagt verdt å markere også utfra et Storhamar-ståsted. Betydningen lekene har hatt for klubben kan knapt nok overvurderes.
Dette er et tema som har vært mye berørt opp igjennom og som har vært godt belyst fra de fleste sider. Derfor skal jeg her heller se litt på hvordan selve OL forløp for Storhamar. Både de som deltok, de som ble igjen hjemme og måtte trene under ymse forhold, og ikke minst de som jobbet i det usynlige bak.
Sesongen var selvsagt lagt opp etter sesongens store høydepunkt. I likhet med alle andre idretter var også hockeyen sugne på å vise seg fram i det største utstillingsvinduet for norsk vinteridrett noensinne.
Nå vet vel de fleste at hockey sjelden nevnes i festtalene om de seksten magiske dagene i mjøsbyene. Selv om Bengt «Fisken» Olssons mannskap var spekket med legendariske navn fra den norske hockeyhistorien var gapet opp til de beste langt større den gang enn nå.
Les også: Gaven, festen og arven etter lekene i 1994
Mens gullene trillet inn i de norske paradegrenene, presterte hockeygutta under forventningene. Til sjuende og sist unngikk man så vidt sisteplassen med seier over Østerrike i kampen om niendeplassen. Det ble den eneste i turneringen.
Like fullt var det en helt spesiell opplevelse for fire Storhamar-spillere. Det å representere i et OL på hjemmebane er uansett noe spesielt, selv om de var opptatt med kamp mot Russland på Gjøvik da innmarsjen gikk på Stampesletta. Erik Kristiansen, Petter Salsten, Ole Eskild Dahlstrøm og Petter Thoresen fikk alle være med på denne spesielle hendelsen. Ole Eskild ble sågar Norges toppscorer med fire mål og en assist på de sju kampene.
Petter Salsten var mest-produserende blant backene med ett mål og en assist. To kommende Storhamar-legender var for øvrig også i aksjon i lekene. Jim Marthinsen var selvskreven i mål og skiftet adresse til Hamar bare noen måneder senere. Russlands kaptein Alexander Smirnov kom etter i 1995!
Men bak disse fire var det jo tjue andre spillere som skulle trene og holde seg i gang under oppholdet. Med alle haller og flater opptatt og stengt i forbindelse med OL-aktiviteter var det alt annet enn enkelt! Løsningen ble å busse laget til Kongsvinger for å trene i hallen der.
Les også: 25 år etter OL – vår takk
Enkelte dager lot heller ikke det seg løse og man måtte ty til Hamar Stadion for å få is under skøytene! Et par treningskamper, selvfølgelig på bortebane, ble også avholdt. Den 20. februar, mens Johan Olav Koss satte verdensrekord på 10 000 meter, scoret Tom Erik Olsen hattrick foran tomme tribuner på Jordal Amfi i en 8-3-seier over VIF!
Viderverdighetene rundt OL kostet selvsagt på for både Storhamar og Lillehammer som begge slet i eliteseriens andre del. Det var imidlertid en svært lav pris å betale i det lange løp. Allerede til sluttspillet var de på gang igjen og møttes i finalen.
Men det var ikke bare hockeyspillerne som var i aksjon under mesterskapet. Med et par år med egen olympisk hall hadde Storhamar bygd opp et stort og sterkt frivilligapparat og disse var ettertraktet hos arrangørene. Klubben leverte sekretariat og speakere til både Håkons Hall og Fjellhallen på Gjøvik, samt andre sentrale funksjoner.
Det skal sies at det var ganske så spesielt å være på olympiske hockeykamper som «hørtes ut» som en vanlig seriekamp i OL-Amfien. Det var stolthet i det også!
Du vil kanskje også lese
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.