De dukker stadig opp i diskusjoner over lag som ikke har gjort det all verden i vår øverste hockeyserie. Da gjerne som selve bunnmålet på katastrofale seriesesonger. Som Trøndelags første representant i det fine selskap står de igjen i folks minne for alle de feil årsakene, men tilhører likevel legendene. Som så mye annet fra den ville, målrike tida som 80-årene var minnes de i historiens mystiske lys og detaljene har en tendens til å vokse seg større som i ei fiskeskrøne. Her kommer de rene fakta om Strindheims makeløse 84-85-sesong.
Vi starter på Hamar hvor hockeyen akkurat var i ferd med å fange folkets fascinasjon. Mange i 40-50 åra fikk sitt første møte med sporten på denne tida og detaljer fra disse kampene sitter sterkere i minnet enn mange større hendelser senere. Derfor er også myten om Trondheims hockeydebut på øverste nivå noe som har en større plass i folkloren her enn mange andre steder. Spesielt har resultatet av Storhamars hjemmekamp mot dem etter hvert begynt å leve sitt eget liv.
Egentlig var de ikke kvalifisert for den øverste divisjonen i det hele tatt. De hadde blitt nummer to i 2. divisjon sesongen før og spilte kvalifisering nettopp mot Storhamar. Nivåforskjellen ble gjort veldig klar her hvor hamargutta vant med soleklare 24-2 over to kamper. Men så bestemte man seg for å utvide 1. divisjon fra åtte til ti lag og dermed fikk de plassen likevel.
At det startet med røffe 4-12 hjemme mot topptippede Furuset var ikke ansett å være så altfor ille. De hadde hengt bra med i to perioder og det fantes lag som holdt langt lavere nivå i ligaen. Det første varselet kom da de besøkte Storhamar ishall i den andre runden. Der var Lasse Beckman i ferd med å skape et storlag og her fikk de fullt utløp for optimismen som rådet. Strindheims keeper Lars Midtlien hadde kommet fra Storhamar før sesongen og gutta kjente hans styrker og svakheter godt. En av svakhetene var at han ikke var i best form, noe Storhamar-gutta visste å utnytte. I starten la de puckene ned på dypet så han måtte bak mål og hente dem. Han fikk saktens hente de inne i mål også, all den tid det sto 5-0 etter de første 20 minuttene. Det skulle bli langt verre og etter 60 minutter hadde han og reserven hans måttet hente ut 18 pucker fra buret. 18-2 var altså det legendariske resultatet fra Storhamar Ishall denne septemberkvelden.
Det første tynne håpet om poeng kom ei uke senere. Da reiste trønderne til Asker hvor de møtte et Frisk-lag som hadde kommet skjevt ut og sto poengløse etter tre kamper. All frustrasjon som hadde bygd seg opp tok de oransje og gule ut på Strindheim. Det man hadde håp om at i alle fall kunne bli et hyggelig resultat å bygge på ble alt annet enn trivelig. Etter to perioder sto det 19-0 til hjemmelaget og etter et klassisk antiklimaks av en tredjeperiode stoppet det på 21-1! Ei uke senere sto det 18-4 på måltavla i Sparta Amfi etter at hjemmelaget hadde gjort som de ville. Etter sju serierunder hadde de notert seg for 100 baklengsmål og hadde enda til gode å ha ensifret i mål mot i noen kamp!
Det fantes likevel et berettiget håp om poeng. Viking hadde nemlig heller ikke tatt poeng og da de to møttes i Siddishallen ble det jevnt. Etter to perioder ledet hjemmelaget 1-0, men for en gangs skyld klarte ikke trønderne å få hull på nullen. I stedet kontret Stavanger-laget inn tre mål i 3. og vant 4-0. De kom i neste kamp, men til liten nytte. Manglerud Star påførte dem deres største hjemmetap i den sørgelige sesongen og dro hjem fra Leangen med 15-2. Da Storhamar kom på gjenvisitt ble det jevnere enn i det første møtet. Mester’n og co hadde et halvt øye på toppkampen mot VIF et par dager senere og slet innledningsvis. Etter 20 minutter sto det faktisk 1-1, men så trøkket de litt på med fem mål i andre og tok til slutt en trygg 9-3-gevinst.
Kampene kom og gikk uten sjanse for poeng, men antallet baklengsmål gikk ned. Da kom alle smellers mor. At VIF skulle vinne hjemme på Jordal Amfi var klart, men marginen på gevinsten kom ut av det blå. Osloklubben var blant de som scoret færrest mål i ligaen, tross at de lå i toppen. Denne kvelden kom hele ketchupflaska i en smell og for Storhamar-dommer Frode Hval ble det mange turer til sekretariatet for å opplyse om målscorere og assister. VIF scoret nemlig annethvert minutt i snitt nesten hele kampen gjennom og det stoppet på forskrekkelige 29-0! Det kunne jo tatt luven fra de fleste, men Strindheim viste stor moral og gikk på igjen. Uka etter var de faktisk svært nære å ta poeng. Hjemme mot Viking gikk man opp i 2-0 tidlig i andre periode, men det holdt ikke det heller. Siddisene samlet seg og vant til slutt 4-2. Et par runder senere var marerittet over. Denne sesongen ble serien delt etter 18 kamper og de fire siste gikk til kvalserie mot de beste fra 2. divisjon. Strindheim endte sist med 18 tap på 18 kamper og målforskjellen 44-216!
Håpet om bedre tider i nedrykkskvalet var imidlertid langt fra å oppfylles. Rett nok ble det både en seier og en uavgjort, men Strindheim endte sist og rykket ned. To år senere var de imidlertid tilbake som en del av sammenslutningen Trondheim IK. Det gikk langt bedre!
Du vil kanskje også lese
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.