TEOs gullfinte

Denne uka skal det avgjøres hvem som blir norgesmester og da blir et dykk i arkivet etter avgjørende øyeblikk fra tidligere.

Øyeblikket som sto fram var egentlig ikke direkte avgjørende, men sitter igjen i den kollektive hukommelsen som bildet på triumfen i 2000.

Man kommer ingen vei i hockey uten et godt lag og samarbeid. Likevel er det en gang sånn at individuelle ferdigheter og tiltak kan være helt avgjørende i tette og jevne kamper.

En av dem som utmerket seg både som lagspiller og individualist var Tom Erik Olsen, og dette var kanskje hans største enkeltøyeblikk i karrieren.

Les også: Dommerfokus, hockeykunst og krenkelser fra På tribunen-bloggen til Mikki Bjerke

Som vanlig var det Storhamar mot Vålerenga i finalen, denne gangen med oslolaget som favoritt før det dro i gang. Sterke innsatser hadde imidlertid satt de gule og blå i en hyggelig posisjon hvor de kunne avgjøre foran eget publikum i den fjerde kampen.

Med nærmere 7000 gærne hedmarkinger på tribuna var scenen satt og den som steg fram i rampelyset var goalgetteren med nummer ni på ryggen.

Etter bare seks minutter presenterte han seg første gang da han satte inn 1-0, men det var ikke den innsatsen Tom Erik Olsen skulle huskes best for denne kvelden. Vi må spole en snau periode fram for å finne fram til det gylne øyeblikket.

Vålerenga hadde utliknet rett før pause og tatt litt initiativ. Nå hadde Storhamar fått en mann utvist og mer enn nok med å holde unna. I den defensive jobben fikk Pål Johnsen med seg en fri puck og så muligheten til en overgang. Han sendte raskt videre til rekkekamerat Olsen. Brått var begge på full fart mot VIF-buret med solide Niklas Gällstedt i rask og desperat skøyting hjemover.

Olsen transporterte med seg pucken og holdt inne, Gällstedt måtte gjette på om det skulle bli til pasning eller skudd. Etter hvert satset han på å ta ut Johnsen som var klar på andre sida. De var kommet nær målvakt nå og et skudd ville være et dårlig valg. Det måtte teknikk til og det var det nok av hos Tom Erik.

Han vrikket litt på seg i det han dro fram ei rask høyre-venstrefinte. Keeper Lilljebjörn endte på rumpa og pucken ble trygt geleidet i det tomme buret fra trekølla til Olsen.

Hallen eksploderte og TEO sank ned på kne i midtsona i det han ble bejublet av lagkameratene. Resultatet sto seg ut perioden og langt ut i den tredje i det som var en nervøs og lite velspilt kamp. Først med åtte minutter igjen scoret Geir Svendsberget det som skulle bli det avgjørende målet.

VIF rakk en redusering like etter, men kom aldri helt i kapp og millenniums-pokalen ble igjen på Hamar. En triumf med Tom Erik Olsens elegante signatur.