Vendepunktet

Det er ikke første gangen Storhamar sliter i motbakke og presset er på.

Se også video: Fredrik Söderström kommenterer problemene

Vi kan finne mange eksempler gjennom historien hvor formsvikten har meldt seg litt uventet og uroen har spredd seg både innenfor og utenfor garderobeveggene. Med gode lag og spillere, som man også har nå, har det alltid kommet et vendepunkt hvor sesongen har sparket i gang med ny kraft og endt lykkelig. Her er to stykker fra de siste snaue 25 årene.

Høsten 1995 gikk Storhamar i gang med sitt første tittelforsvar. Det skulle bli alt annet enn enkelt, tross at laget ikke så noe dårligere ut enn i suksess-sesongen før. Allerede fra start ville ikke spillet gli, det var muligens en viss «bakrus» fra den foregående gullsesongen.

Dramatikken toppet seg som vi tidligere har sett i denne spalten med at trener Göran Sjöberg fikk sparken tidlig i oktober. Petter Thoresen kom inn og fikk en bra start før etter hvert hverdagen kom også for han.

I midten av desember lå laget nede på fjerdeplass i en serie som var langt mindre jevn enn årets og det egentlig bare skulle være spenning om første og andreplassen. Publikum hadde begynt å svikte og lønninger ble kuttet. Det var faktisk litt krise, men så kom formutløsningen.

Da Vålerenga kom på besøk i midten av desember var det første gang et bortelag var oddsfavoritt i OL-Amfien på ganske lenge. Storhamar hadde rotet bort det som burde vært en klar seier i forrige runde mot Lillehammer og tapt i sudden death.

Vålerenga kom inn med fire strake seire og fyr på kjelen. Det ble lenge tett og tøft, som det oftest er mellom disse to, før proppen virkelig gikk ut av flaska for Storhamar.

Alexander Smirnovs fulltreffer i første periode var det eneste målet som skilte lagene når den andre pausa nærmet seg. Det var bra med sjanser begge veier, men målvaktene var gode og avslutningene kunne kanskje vært bedre. Da fant plutselig Storhamar flyten.

I løpet av 40 sekunder sørget Patrick Eide og Tom Erik Olsen for at det sto 3-0. Børa falt med ett fra skuldrene og ting begynte å flyte igjen. Jon-Hroar Nordstrøm og Lubos Sikela scoret hvert sitt mål i siste og SIL vant 5-0!

Det ble et hamskifte og Storhamar tapte kun en kamp til resten av sesongen, sluttspillet inkludert! Det holdt ikke til seriegull, men kongepokalen ble sikret på en overbevisende måte.

Og så var det vendepunktet i 2004 …

Vi spoler raskt framover til 2003-04. Storhamar hadde startet fantastisk bra og vunnet de første ti kampene. Så kom skader og formsvikt. Pål Johnsen tok kneet i en landskamp i november og var ferdig for sesongen. Ikke lenge etter falt man ned fra førsteplassen og tok til å slite med å score mål.

Selv mot bunnlagene Bergen og MS slet man tungt med å få uttelling. I tillegg kom det for en dag at Håkan Åhlund ville hjem til Malmö for å hjelpe dem ut av uføret det hadde havnet i. Han fikk til slutt lov til å dra og jakten på erstattere startet. I løpet av noen hektiske desemberdager ble Chris Marinucci, Igor Alexandrov og Jarkko Väänänen hentet inn. Men bunnen var ikke nådd riktig enda.

I Marinuccis debut ble det tap på straffer i Bergen, sesongens laveste punkt. Etter hvert som nykommerne kom på plass bedret det seg noe. Målene satt likevel langt inne og etter 2-3-tap i Trondheim rett på nyåret mente selv trener Petter Salsten at seriegullet var kjørt. VIF var 13 poeng foran.

Ei uke senere kom imidlertid et vendepunkt ledet av en gammel helt. I den vanskelige bortekampen mot Sparta gikk Tom Erik Olsen i spissen som så ofte før. Han noterte seg for to mål og en assist i 4-3-seieren. Det inkluderte vinnermålet fem minutter før slutt. Det var første gang på ni kamper man scoret mer enn tre mål og der og da var det noe som løsnet.

I den neste kampen ble det 7-4 borte mot Frisk og deretter en sterk og viktig hjemmeseier mot VIF. Med tryggheten tilbake gikk laget fra skanse til skanse. Samtidig fikk VIF skjelven og i siste runde gikk Storhamar forbi og tok seriegullet. Utfallet av NM den våren glemmes vel aldri på Hamar.