Lever janteloven i beste velgående også i Bondeligaen?

Lokalfotballen vår er som regel vakker. Veldig ofte byr den på vakre scoringer og underholdende fotball. Men i lokalfotballen ser det også se ut som at janteloven også lever i beste velgående. Burde ikke folk unne hverandre mer suksess?

Det er flere grunner til at jeg tar opp dette. En av de er det jeg leser på sosiale medier. Facebook og spesielt Twitter har blitt gode arenaer for både diskusjoner og meninger. Men man er ofte litt for kjapp på avtrekkeren og mange slenger litt med leppa.

De med ambisjoner får ofte gjennomgå. For det er som Aksel Sandemose skrev allerede i 1933. «Du skal ikke tro at du er noe»

Bare se på Valentin Blaka. En spiller vi alle i lokalfotballen kjenner til. Talentfull, god og ekstremt flink til å score mål. En sympatisk og god gutt, men som har hatt et tøft fotballår bak seg.

Nå spiller han fjerde divisjon og i motsetning til majoriteten av spillere i norsk amatørfotball, så vil han bli proff. En knallhard målsetning, men absolutt ikke umulig.

Men ting har ikke gått på skinner. Spesielt ikke de siste 12 månedene. 2018 var jo året der han skulle revansjere seg etter en middels sesong sammen med resten av lagkameratene i Brumunddal fotball.

Det ble med 4 kamper, 1 mål og en hjemmekamp mot Tynset som vil huskes for hans røde kort.

Kontrakten ble gjensidig terminert, Dala startet å vinne kamper, samtidig som det haglet inn ironiske meldinger på Twitter og Facebook. Plutselig hadde Dala begynt å vinne kamper, dette uten sin beste spillere skrev flere humrende. Det hjalp kanskje ikke heller at spilleren selv hadde nevnt Qatar og Australia som mulige destinasjoner for sin videre fotballkarriere.

Men det var tydelig at Valentin var lei fotball. Etter 4 måneders pause fra fotballbanen, er han endelig tilbake igjen. Tilbake i breddefotballen der det startet i 2013, men nå i grønn Furnes-drakt har han begynt å score mål igjen.

Sist fredag hamret han i tre mål på bare 65 spilte minutter. Men for hver scoring i den grønne Furnes trøya dukker det opp nye oppgulp i sosiale medier. «2 mål og 2 assistanse fra Blaka. Funnet sitt nivå»?  «Ble det ikke Juventus spill»? Det kan virke som at enkelte ikke unner han suksess i det hele tatt, og ja. Jeg synes det er mange der ute. Men hva er feil med å ha ambisjoner? Og å tørre å snakke om dem?

Hva så med ambisjonene? Er de for høye?  La oss være litt objektive og dra fram fakta.

Valentin er 22 år, bekler som regel en spiss eller en kantrolle. Som 18 åring hadde han sin beste sesong i Ham-Kam. Han scoret 9 mål, kun Bajram Ajeti som i dag lever av fotballen i Sverige hadde flere pinner. Det er ikke dårlig, spesielt med tanke på at mange av kampene var som innbytter i en sesong Ham-Kam slet og endte på fjerde plass. I 2016 og 2017 ble det mindre spilletid, spesielt etter at Sollie Rønning og Jagne kom til klubben. På B-laget bøttet han inn, mer enn noen annen spiller i lokalfotballen. Det er uten tvil at det finnes potensiale der.

Men for å nå langt i fotballen må det trenes hardt. Valentin kan nå målene sine, men han må jobbe hardt. Være først inn og sist ut av treningsfeltet. Jobbe med både styrkene og svakhetene sine. Blir han enda bedre til å posisjonere seg i boksen på innlegg tror jeg han vil nå langt.

Her er det bare å studere sitt store forbilde, Cristiano Ronaldo som bruker maks en til to touch innenfor 16 meteren. Dribleferdighetene og det ekstreme rykket har han. Så blir hans neste klubbvalgt viktig, både med tanke på spillestil, trener og det sosiale aspektet.

For i Brumunddal tror jeg ikke han trivdes sosialt, og da er det ikke lett å produsere på banen. Her tror jeg både han selv og Brumunddal kan ha noe å lære. For Brumunddal er en flott klubb med gode utviklingsmuligheter. Det er synd det ikke klaffet.

På fredag møter Valentin og Furnes, Ole Johnny Sundt sitt Ridabu. Med Valentin i spissen har Furnes sine fotballgutter virkelig fått vind i seilene og mot Ole Johnny Sundt sine gutter betyr det nye scoringsjanser.

Men samtidig også nye muligheter for de som følger lokalfotballen til å reflektere og tenke. For hva er det vi ønsker oss? Spillere som til evig tid skal spille fjerdedivisjon? Skal vi fortsette å ironisere? Eller kan det bli mer rom for spillere med ambisjoner som ønsker å gå langt og kanskje en dag bli proffe og representere lokalfotballen vår på spørre arenaer?

Spør du meg, er det beste en mix av begge deler. Det må være lov å si at man ønsker å bli både god og proff, selv om man spiller fjerdedivisjon.