Ekstremsport

Pave Johannes Paul var naturlig nok mer moderat, men samtidig klar da han uttalte at av alle uviktige ting i verden så var fotball det viktigste.

Med supporterhjertet på Briskeby, og trenerjakka på Black River Park, gjør ikke undertegnede skam på verken Shankly eller pavens ord. Gjennom hele sesongen har jeg vært sikker på at det ender med opprykk for HamKam, og da de opparbeidet seg ni poengs forsprang til Alta erklærte jeg, i likhet med Pål Jacobsen, opprykket for sikret.

Med fem kamper igjen er forspranget redusert til seks poeng, og jeg har på ingen måte endret oppfatning. Dette er avgjort. Men på innsiden er jeg ikke like kul.

Det er rett og slett vondt hver eneste kampdag, og følelsen av at jeg og Pål fort får «skylda» dersom dette mot formodning skulle gå ad undas, gjør det nesten uutholdelig å forholde seg til de grønne og hvite sine prestasjoner de siste ukene nå.

Om ikke det var ille nok, kjemper min kollega Vegard Grandum og jeg hver eneste helg for å holde liv i drømmen om fortsatt 4. divisjon-spill. I ligaen, som mine venner på Briskeby omtaler som en ordentlig «fårikål-liga» uten knapt et eneste ordentlig lag, har mine og Grandums utvalgte klart å skrape med seg 13 poeng. Med fire runder igjen har vi hodet så vidt over vannet.

Noen hopper i fallskjerm og andre går på glødende kull. Jeg driver med fotball.

Når høsten har utviklet seg som i år snakker vi ekstremsport, som jeg tviler på om selv den mest ekstreme ekstremsportutøver har mage til.