Da Hamar inntok Nordre Åsen.

I 2017 stod 50 Kammasympatisører igjen og sang «Ham-Kam til jeg dør» til spillerne etter at vi hadde tapt 4-0 på Nordre Åsen. Søndag stod vi 200 stykker og gjorde det samme.

Skuffelsen var stor ved begge anledningene. Samtidig vet man at et tapt slag ikke skaper et slagent lag.

3 skjelvende og forventningsfulle gutter møtes på en café i Oslo kl. 11.00. Kvelden derpå hadde vært tilbragt på et sjenkested, men idag begynner den virkelige festen. Etter å ha trikket seg opp til samlingsstedet møtes vi av 15 andre tørste sjeler som teller ned til klokka 12 da kranene endelig blir åpnet på Sandaker. De lokale stamgjestene ser lettere sjokkerte ut der de går inn døra og puben allerede er full kl.12.30. Det renner inn med supporters, banditter, barn, gamle gubber og etterhvert også representanter fra klubben.

At flere av klubbens ledere tar et glass og noen samtaler med supporterne viser hvordan klubben forstår hva det her dreier seg om. Vi står sammen om Hamarkam. Flere fulle trikker tar med seg den grønnhvite massen opp til stadion og selvom vi blir møtt med en ekstremt lav tribune med minimal sikt og triste fasiliteter legger ikke det en demper på stemningen. Trøkket er massivt og det er et mektig skue som møter spillerne i det de går ut på banen.

Ham-Kam åpner kampen meget bra. Den direkte spillestilen skaper trøbbel for Skeidforsvaret og Midtskogen skaper kaos som en elg i et hoppeslott (forøvrig Hamar-arbeiderblads beste forsiden noensinne).  

Det var vanskelig å se nyanser og tendenser i spill fra tribunen, men etter å ha sett kampen i reprise ser man tydelig at Ham-Kam dominerte førsteomgang i stor grad. Sildnes ble spilt i rom hele omgangen og skapte masse vanskeligheter for Skeid-forsvaret. Skeid var også frempå, men Lønstad Onsrud var nærmest med en knallheading som ble reddet på strek. Supporterne holdt trøkket oppe gjennom hele omgangen allikvel og sangene lød konstant.

Det var tydelig at vi burde hatt en skåring da vi hadde momentum og overtaket gjennom store deler av førsteomgang. Andreomgangen ble langt vanskeligere og snart lød den nye Enkerudsangen på melodien September av Earth, Wind & Fire:

«Enkerud – vinger ville ha’n. Enkerud – han sa ikke faen. Enkerud – rykker opp med Hamarkam».

Vi trengte mål, men tapte gradvis terreng til et Skeid som plutselig hadde troen og energien det så ut som vi manglet. Dette ledet til noen få sjanser, men også endel kontringsrom vi ikke klarte å utnytte bra nok. Skeid fikk etterhvert etablert litt småspill på høyresiden og innlegget traff Mesut Can som beveget seg for smart for Skogvang Pedersen og Alegre. 1-0. Det ble da tydelig hvor stor del av tribunen som heide på Kamma. Over halve stadion satt helt i ro og snart lød sangen fra tribunen langt høyere enn jubelropene fra hjemmefansen. Vi var i flertall, men det hjalp ikke. Vi skapte ikke nok på slutten og Skeid spilte kynisk og utnyttet det dårlige dekket. Skuffelsen var et faktum og sportslige ble det ikke en serieåpning for historiebøkene.

Sett i retrospekt og med stor etterpåklokskap tror jeg kampen fikk et langt vanskligere utgangspunkt enn vanlig grunnet Ham-Kams fokus. I intervjuene på Eurosport pratet Gaute om dekket og dette var også fokuset i treningsuken før kamp. Skeid hadde naturlig nok ikke noe fokus på dette og spilte sitt spill uansett, som i større grad enn oss var langs bakken. Det er noe merkelig at vi skulle gå bort fra kombinasjonsspillet og possessionspillet vårt i så stor grad grunnet et slitt filtteppe av en matte. En videreutvikling av denne spillestilen i større grad hadde vært mer fruktbart. Det er ikke siste gang vi kommer til å måtte spille på dårlige baner i år. Det være seg naturlige eller kunstige.

Hadde Midtskogen eller Lønstad Onsrud gjort 1-0 i førsteomgang og vi hadde kontrollert inn 3 poeng hadde ting naturlig nok sett annerledes ut og Helstrups grep hadde vært geniale. Men som supporter kan man tillate seg å være etterpåklok.

Denne kampen ble fort glemt på puben etter kampen og man pratet heller om hvilke spillere som hadde klart seg bra. Færø så langt stødigere og trygg ut enn tidligere enn vinter og sørger for en oppgradering av forsvaret sammen med Gledtisch som hadde en meget bra debut på venstrebacken.

Om noen dager venter Tromsdalen på Briskeby. Vi skal hjemmedebutere og det ryktes at spillerne er meget revansjelystne. Jeg har trua på en langt bedre match og et Kamma som finner seg selv igjen. Det skal bli spennende å se Sildnes på Briskeby igjen og hvordan vi angriper kampen. Jeg oppfordrer alle til å ta turen og gi Kamma et bra trøkk fra tribunen igjen. Sesongen er såvidt igang og vi lar vel ikke den herlige entusiasmen rundt klubben drukne i ett enkelt tap?

Sees på Briskeby!

Du vil kanskje også lese

• 
  Serieåpningene vi husker
• 
  Våre nye menn – Del 2.
• 
  Landslagshelter
• 
  Nå starter det!