«Du var min første kjærlighet»

I 1999 var norsk fotball inne i sin absolutte høyde. Året før hadde landslaget slått Brasil og var nå på vei til nok et mesterskap.

Rosenborg slo Dortmund på bortebane og tok seg greit videre fra gruppa si i Champions League. Solskjær avgjorde Champions league-finalen, og det var så mange gode utenlandsproffer at Steinar Nilsen var kaptein på Napoli i to sesonger uten å få en eneste landskamp. Fotballnorge gikk sin parademarsj til toppen av Himalaya dette året, men Ham-Kam, de satt igjen nederst i dalen.

Vi var på nivå 3 for første gang siden 1967. Da bestemte to ottestadgutter seg for å begynne å besøke Briskeby. ”Der nede må de da vinne litt” var argumentet. Og selv om vi hadde vært på enkelte oppgjør mot elitemotstand, var vårt forhold til de grønnhvite først og fremst gjennom sportssidene til HA.

Les også intervjuet med Simen: – HamKam er en besettelse for meg

Vi vant ikke så mye den våren og Conny Karlsson klarte aldri å få selvtilliten tilbake i gruppa. Bunnpunktet kom i tredje serierunde. Vi tapte mot Grei foran 323 tilskuere.

Det kostet kun 20 kroner i inngang og 5 kroner for buljong, men de pengene føltes allikevel bortkastede. Vi fortsatte merkelig nok å gå på kamper. Og på sommeren skjedde det noe betydningsfullt. Vegard Skogheim gjorde comeback!

«Villminken» med landskamper og massevis av erfaring var tjukk, utrent og egentlig ferdig, men herrejemini så god. Med Skogens ballsikre og spilleglade stil fikk vi både selvtilliten og vinnerinstinktet tilbake, og pløyde gjennom siste halvdel av sesongen med 14/16 seire. Gjerdalen var flygeleder med full kontroll på luftrommet, Skogen slo pasninger med geometrisk perfeksjon og Maurud stod i enden av 18 innlegg som han ekspederte i mål.

Selv om vi vant avdelingen ganske så greit betydde ikke det opprykk. Vi måtte ute i kvalik mot Vidar. Skuffelsen var stor da Berstad satte ballen i eget nett etter Gjerdalen hadde putta et vakkert mål noen minutter tidligere. Og vi måtte gå fra Briskeby med et usikkert 1-1-resultat før returkampen i Stavanger.

Vi var forberedt på å følge kampen på tekst-tv som vi pleide å gjøre med bortekamper, men like før kampstart fikk vi nyss i at det var noe som het Radio Hamar som sendte kampen. Og der satt vi, som noen 50-tallsbarn, rastløse og svettende foran radioapparatet og hørte Ham-Kam vinne 3-2 i en kamp med strafferedning fra Kammakeeper Harboe-Ree, og et programmessig gult kort til Vegar Bjerke.

Vi jublet på gutterommet i det dommer’n blåste av og selv om vi ikke forstod det da hendte det noe. Fra det øyeblikket ble det Hamarkameratene for oss.

Det øyeblikket skulle jeg forbanne og velsigne helt til det året jeg står foran nå.

2019-sesongen blir mitt tyvende år som supporter og igjen er det en deilig og litt forbudt følelse som har sneket seg over meg. Følelsen av trua. Og som en skallet profet sa engang for 15 år siden: ”Har du ikke trua, har du ingenting!”

Så, har du trua?