Florø 2015 – en mini-novelle.

Da situasjonen fortsatt er som den er byr jeg på et reisebrev fra en bortetur for sånn omtrent akkurat 5 år siden.

«Skal du ha med de der?» sier den ene Kammapatrioten til den andre før den første putter tre blinkers (blinkende mini-pyro) i boksershortsen. «Ja» sier han «nå har jeg hatt det verste året i mitt liv noensinne i fjor og nå skal det jaggu meg være litt morro på kamp igjen».

Banditten med bokseren full av den polskproduserte pyroen går glatt igjennom sikkerhetskontrollen og rett inn mot gaten. De fem guttene som skal på tur er forventningsfulle. De samme fem hadde vært blant en gjeng som dro til Tromsø året før og å bli kastet ut fra rorbua og spydd på ishavskatedralen gav mersmak. I år hadde ikke pågangen vært like stor, men 5 stk var et respektabelt antall fjoråret og dyre Widerøe-billetter tatt i betraktning.

Det meeeeget lille grønnhvite flyet står klart og besetningen på to ønsker oss velkommen. Det første vi ser er ett trøtt tryne med rødlig skjegg. Kai Kristiansen ser opp mot oss med likegyldig blikk før han ser bort. Han, hans sønn og en til er HAs utsendte og de eneste som deler dette mikroflyet med oss. Etter en øl og en liten dusj (!) fra taket lander vi på en rullebane omtrent på størrelsen mellom gamle pizzadriver og Briskeby. Vi kommer oss på flybussen (en maxitaxi) inn til byen og finner byens mest prangende hotell.

Norges vestligste by er vakker og sola skinner. Det er på tide med en øl! Vi finner en bule med plastplanter, plastduker og det som viser seg å være plastburgere og får i oss litt næring før vi kommer oss opp til Florø Stadion. Der er det merkelig nok ikke noen billettluke så vi går rett inn og hilser på de 8-9 andre Kammapatriotene som har tatt turen med bandebil og privatbil. Sesongen er igang, på ordentlig!

Ved innmarsj drar den ene kjakan frem blinkerne og tenner de. En vakt kommer umiddelbart bort. Han ser på oss mens sangen gjaller og da vi tenker at han er på vei bort for å vise hvem som bestemmer her i bygda, smiler han bredt og gir tommel opp. Ja, stemmer det, vi er i 2.divisjon nå! En fotograf fra firdaposten kommer også bort og knipser ivei (bildeteksten under lød noe sånn som: «birkebeinerbanden lagde god stemning» to dager etter).

I kampen presenterer den noe runde, men den mest ønskede spissen fra lokale divisjoner på årevis, Marius Holst, seg med en heidundrandes volley etter 26 minutter. Deilig! Lite ante vi da, at det skulle bli Marius Holst første, siste og eneste målet i den grønnhvite trøya.

Florø presser på, slik alle lag gjør etter å få ett mål i ræva, men forskjellen er at de ikke slutter å presse på. Vi kommer oss ikke ut og det uungåelige skjer etter 60 min. Stefan Aase skårer. En av bygdas store helter har, sammen med sin tvillingbror, Peter, kommet tilbake fra opphold i Sogndal og er mesterlig hele kampen.

Florø fortsetter å presse på og det er en nervøs stemning både på bana og bortetribuna. Bortsett fra banstorming utført av to russejenter og et obligatorisk rødt kort til Aziz Idris er det lite annet enn Florøpress som huskes fra kampen, men u-Kent Bergersensk nok klarer vi faktisk å ri av stormen og tar med oss ett poeng. Og merkelig nok er vi fornøyde med det.

Kvelden videre fylles av lekeslåssing, veldig mange glass og neste-utkastelse fra hotellet før vi skal ut for å finne oss noe mat. Gatene er tomme og de få spisestedene som finnes er stengt, men endelig finner vi en sjappe med Thai-mat. Herlig tenker vi, før kelneren som møter oss i døra skuffer oss enormt med å fortelle at kjøkkenet er stengt.

«Vårruller?» kommer det optimistisk fra en av gutta med ubalansert magebalanse (95% øl, 5% mat). «Jaaaa, vårruller ja» svarer vår mann og 60 vårruller står snart klare på bordet sammen med hver sin nytappede øl. Etter å ha fortært disse, og til tross for litt vanskeligheter med å slå kode for en i reisefølget kommer vi oss videre ut i natten.

Gatene er tomme, men vi forstår raskt hvorfor. Alle er på det samme utestedet! Så da er det bare å dra dit. Merkelig nok kommer alle inn og vi innfinner oss i avdelingen med aldersgrense over russe-alder. Et klokt valg virker det som. En i reisefølget bruker mye av kvelden på å skryte av hvor utrolig fint det er «her i Førde» og tirrer på seg halve utestedet (de hater jammen Førde).

Noen av de andre inviterer seg selv på nachspiel. Nach blir det og det ender med at 2 stk må gå ca. en halv mil ved soloppgang, mens andre sovner på hotellet med nok en utkastelsesadvarsel hengende over seg.

Dagen etter drar guttene hjem og alle var enige om at det var en fin tur til Florø.