Friskmeldt? Nei, men færre symptomer.

Slark i halsen, svie i øynene, paracet som går ned på høykant og et enormt behov for søvn. En kroppslig kombinasjon som passer svært dårlig med en 11 dagers baby og en 3-åring i huset. Hodet går tregt og nødvendige huslige arbeidsoppgaver blir gjort slurvete og unøyaktig. Akkurat sånn var det å se Kameratene mot Strømmen.

Man så til tider hva de forsøkte. Å holde på ballen til det løser seg opp og rommene åpnes opp. Og til tider i 1.omgang klarte de å spille ballen med såpass stor presisjon at Strømmen ble løpende imellom. Lars Gunnar Johnsen trakk ned mellom stopperne og de spilte Strømmen-angrepet ganske slitne. Men når ballen skulle oppover i banen var initativene for dårlige eller for få og man mistet ballen og måtte sette igang med gjenvinning.

HØR: HAs Kamma-podkast «Stolthet & ære» her

Gjenvinningen ser noe bedre ut og vi vinner iblant ballen i gunstige posisjoner, men det gjøres litt for lite konstruktivt med ballen etter vi har vunnet den. Og tempoet i angrepkombinasjonene var sammenlignbart med en tobarnspappa med bihuler ute av kontroll. Det gikk tregt og det var unøyaktig. Mendy stikker på mange løp, men blir altfor alene og samspillet med Lønstad Onsrud sitter foreløpig ikke i det hele tatt. Det er ikke akkurat Olsen-Ringberg-kombinasjonen vi ser der ute, men siden jeg har manet til tålmodighet, skal ikke jeg skrike om forandringer helt ennå.

Likevel sitter jeg med følelsen av at det hadde vært interessant å se Lønstad Onsrud mer involvert i spillet. Drømmen min er en trio på midten med Johnsen i midten og Solbakken og Lønstad Onsrud som indreløpere. Solbakken har spilt indreløper på landslag med stort hell og Lønstad Onsrud er som skapt for den rollen med sin løpskraft og venstrefot.

Poeng er poeng og vi tar med oss det ene fra Strømmen. Det kunne fort endt med 0, men det variable nivået på OBOS-dommere kom til vår fordel for en gangs skyld. Strømmen hadde nemlig en ball som var inne, men som spratt ut igjen. Griseflaks!

Cupens første runde skulle i år spilles mot Ottestad. Klubben jeg hadde mine, ikke fullt så gyldne, år som spiller sjøl. En vakker breddeklubb som har levert mang et talent til Ham-Kam. Sildnes, Ekeberg Schjerve og Bolkan Nordli. Man kan nevne i fleng. Ham-Kam mønstret et rent b-lag og talentfulle spillere som Fagereng, Arzani og Alfei Sæbø fikk prøve seg fra start. Kamma hadde god kontroll, men slet med effektiviteten. Ottestad var også gode og forsvarte seg heroisk. Strandlie i mål trente med Ham-Kam i vinter og det er lett å se hvorfor. Han er god nok for klubber lengre opp i divisjonene.

For Ham-Kams del var det gledelig å se Petter Mathias Olsen være et stadig aktivum på kanten sin. Han har noe veldig spennende ved seg og bør ha spilt seg nærmere førsteellveren. Vaagan Moen viste også frem foten sin ved flere anledninger og det kan kanskje være mer behov for han i OBOS-kampene enn trenerteamet har trodd..?

Uansett, det ble avansement og vi er videre i cupen. Ifjor gikk det som kjent helt til 4.runde der vi røk fryktelig ufortjent mot Start. Kanskje vi går like langt i år? Det hadde ihvertfall vært artig å få et bra eliteserielag på besøk og noen tusen på tribunen.

På søndag er det offisiell åpning av nytt kunstgress og vi får besøk av Sandnes Ulf. De har åpnet sesongen skuffende de også, men med litt bedre poengfangst enn oss sålangt. Jeg håper sjukdomstegnene er enda færre og vi får se et Ham-Kam som tør å spille ballen i høyt tempo og finne de rommene som åpnes opp. Med småunger i huset må man iblant snyte ut snørra og rydde ut av den forbaskede oppvaskmaskinen selvom kroppen skriker etter senga. Og sånn er fotballen også. Blod, svette og tårer nå gutta! Vi har trua!