Ham-Kam-sjela

I kulturell sammenheng ilegger man iblant ting, fenomener eller produkter en «eterisk substans». Med det mener jeg «sjel».

Med «sjel» i den sammenhengen mener man egentlig en identitet preget av en betydningsfull historie og/eller at mennesker bryr seg oppriktig om det fenomenet som beskrives.

Puben Irishman har sjel. Der ligger historien i veggene og millionervis av lysgyllen væske har blitt skjenket til tørste hamarstruper i årtier. Med gamle bilder av Hamar på veggene, Calles biff på menyen og stamgjester og bartendere som har vært på samme plass så lenge man husker.

På litt samme vis snakker man om fotballklubber. Sjelen ligger her i at klubben betyr noe og at den har en betydningsfull historie for flere enn de som er ansatt i klubben. Derfor mener jeg en klubb som f.eks Ull/Kisa ikke har spesielt mye sjel. Ingen brydde seg spesielt mye om Kisa før noen lokale investorer for noen år siden bestemte seg for å satse nok penger til å få laget opp i den norske fotballeliten. De kan absolutt få sjel, men jeg mener de ikke har det ennå.

Ham-Kam derimot, mener jeg har sjel. Vi er den hardtarbeidende klubben som kjempet oss oppover seriesystemet og der vi etterhvert befant oss blant Norges best lag. Mange spillere i idrettslaget hadde arbeiderbakgrunn og var hardtarbeidende gutter med sixpence på hodet og ikke så mye mer enn 1,67 kroner i baklomma (prisen for innmelding i Ham-Kam 1918).

Det var en stadig kamp mot det borgerlige Hamar IL om hvem som kunne kalle seg byens beste lag og laget med nasjonalfargene hadde de beste forutsetningene og den beste økonomien. På tross av dette kjempet Hamarkameratene seg opp og frem. Vi har aldri kommet fra en spesielt velstående region, aldri hatt flest folk å ta av, men vi har vært «kamerater». Lagånd og hardt arbeid har kommet først.

I oppbyggingen av alle klubbers identitet er stadionanlegget sentralt. Og siden åpningsdagen 28.juni 1936 har Briskeby vært vårt hjem. Naturlig nok gjør historien mye med et slikt anlegg og det ser ganske annerledes ut nå enn det gjorde for 83 år siden. Men identiteten ligger i veggene og i historien. Her blir et klubbhus ekstra viktig. Der skal man kunne blikke tilbake og forstå hvordan historien har preget et lag.

I klubbhuset møtes de menneskene som betyr noe for en klubb. Om det så er 79-årige æresmedlem Finn eller Mathias som spiller på miniputtlaget. I klubbhuset er vi alle Hamarkamerater.

Det gamle klubbhuset er nå et spøkelsesbygg som forfaller, men engang var det vipen på Briskeby. Her satt klubbadelen på balkongen i eftassola og som sangen sier, her var: «all kunnskap om hvordan vi tar seieren, i teorien». Nå skal klubbhuset snart rives og selv om det er med en nostalgisk vond klump i halsen, er det helt nødvendig. Vi trenger et nytt.

Derfor er det veldig fint å se at arbeidet med nytt klubbhus endelig er igang. Det nye klubbhuset blir liggende på samme kortside så begrepet «hematt i annen» kan fortsatt benyttes.

Klubbhuset ser meget flott ut og blir essensielt i videre bygging av kultur og identitet. Klubben er avhengig av bidrag slik at lånet skal bli minst mulig så det er lov å bidra om man føler man har midler til det.

Sjela verken dør eller lever i betong eller planker, men i folket og historiene som fyller rommet mellom de. Med det kan Ham-Kam-sjela leve videre inn i vårt nye klubbhuset. Historien skaper nye minner som plusses på i historien og som preger identiteten vår videre.