Mimring – del 2

11 nasjonaliteter. 11 spillere. Ett liv. Ett lag. Jeg gir dere Ham-Kams internasjonale drømmelag. Del 2.

I forrige innlegg plukket jeg spillere fra Polen, Belgia, Finland, Sverige og USA. Det er med andre ord noen land igjen i utvelgelsen av spillere.Vi fortsetter oppover i banen.

Midtbane:

Ante Vitaic, Kroatia.

Noen spillere er som gjedda onkel Johnny fikk i Åkersvika i 93. De vokser med årene. Sesongen 2008 hadde vi Erlandsen som trener og Tjernås som sportsdirektør og sammen klarte de å hente et arsenal av spillere som ikke tok eliteserienivået i det hele tatt.

På sommeren lå vi nederst på tabellen og vi trengte forsterkninger. Jeg vet ikke hvor han kom fra, men plutselig var Ante Vitaic på treningsfeltet. Og selv om Arne Erlandsen, etter sigende, syntes vi skulle ha en midtbanespiller med mer defensive fibre, ble Ante signert.

Og Ante hadde noe laget virkelig trengte, kreativitet, overblikk og evnen til å skape målpoeng. Laget fremstod langt bedre og bortekampen mot Strømsgodset, der Ante skrudde inn to cornere, sitter fortsatt sterkt i minnet for vi som var der.

Ante var god, og mest av alt var han akkurat det vi trengte den høsten. Han klarte ikke å holde oss oppe, men det ble langt mer jevnt med Ante på laget. Og den høsten, vår siste i eliteserien, har satt seg hos Kammasupportere. Derfor har Ante Vitaic blitt mytologisert og dyrket som blant de beste på Briskeby, noensinne.

Han gikk tilbake til Kroatia etter oppholdet i Hamar. Han ønsket ikke å spille 1.divisjon og han ønsket å spille med tvillingbroren Frane hjemme i Kroatia. Mang en gang ble han koblet tilbake til Ham-Kam og drømmen om Ante levde nesten helt frem til han la opp sommeren 2015.

Jan Michaelsen, Danmark.

Man kan kanskje droppe Ante Vitaic når man skal nevne de beste i Ham-Kam gjennom tidene, men om man dropper Jan Munk Michalsen er det grov tjenesteforsømmelse.

Jan Michaelsen kom til Ham-Kam sommeren 2004.

Ståle klarte på et eller annet mystisk vis å lokke han til klubben og Hamar har aldri vært nærmere Hollywood når stjernespillern kom med sin skinnjakke og danske kone Gitte på befaring på Briskeby. Da rundturen på Briskeby var gjennomført var Jan imponert over treningsanlegget. Han lurte dog på hvor stadionanlegget befant seg.

Jan ble sheriff på midten med engang han kom. Debuten kom borte mot Tromsø i det som alltid er en tøff bortekamp. Dansken kom inn for Gullerud i andreomgang og kronet en mesterlig omgang med en pasning som sendte Felix Ademola alene med keeper og gav «the black cat» hans eneste mål for Ham-Kam i Tippeligaen.

Jan startet også neste kamp, mot Stabæk, på benken, men også her leverte han målgivende etter innhoppet sitt. Etter det var Jan Michalsen bankers på laget resten av sesongen og den neste. Etter 2005-sesongen gikk som kjent Ståle til FCK og det var mange rykter om at Jan også skulle forsvinne. Jan hadde tydeligvis utviklet følelser for klubben og ble i klubben hele 3 sesonger til. Selvom laget til tider fungerte dårligere, spilte Jan med innsats og hjerte hele tiden. Noe som også ledet til mange gule kort.

Det ble 4,5 sesonger i klubben, 110 kamper og 13 mål for den danske hedersmannen. Han ble deretter trener under Ståle i FCK før han tok over U17-landslaget til Danmark i 2012. Har etter dette trent diverse mindre klubber i Danmark og er nå akademisjef i Nykøbing.

Vegard Skogheim, Norge.

Det er bøttevis av Norske spillere som har spilt i Ham-Kam og samtidig preget norsk fotball. Noen av disse hadde sikkert vært mer passende på et drømmelag av denne sorten. Likevel velger jeg Vegard Skogheim og jeg skal nå forsøke å forklare hvorfor.

Som jeg har skrevet om tidligere begynte jeg å følge Ham-Kam fast fra tilskuerplass i 1999. Vårsesongen var et slit der vi etter halvspilt sesong lå et stykke bak Faaberg som hadde førsteplassen. Førsteplassen gav dengang kun en rett til å spille kvalifisering om å rykke opp. Vi var med andre ord et godt stykke unna opprykk. Vi fortsatte å gå på kamper riktignok og den sommeren skjedde det heldigvis noe betydningsfullt. Vegard Skogheim gjorde comeback!

Jeg hadde vel sett Skogen i noen enkeltkamper i 94 og 95 da jeg var på Briskeby som liten gutt, men jeg hadde liten evne til å se storheten i NOEN fotballspillere da. Allikvel forstod vi på omgivelsene, at dette var stort. Skogen var en profil og en ordentlig fotballspiller.

«Villminken», med landskamper og massevis av erfaring var tjukk, utrent og egentlig ferdig, men han var så god. Med sin ballsikre og spilleglade stil fikk vi både selvtilliten og vinnerinstinktet tilbake, og vi pløyde gjennom siste halvdel av sesongen med 14/16 seire. Og jammen klarte vi kvaliken også. Vegard Skogheim var med det en helt! Min første Ham-Kam-helt.

Skogen klarte bare én sesong til etter det, men da var han med på å etablere Ham-Kam i 1.divisjon. Han leverte der også, men kroppen sa tilslutt stopp. Skogen tok nærmest umiddelbart på seg trenervirke og ble trener i Brumunddal, Lillehammer og Kongsvinger før han hadde bygget nok erfaring til å komme tilbake til favorittklubben. Først var han spillerutvikler, dernest assistent og deretter tok han over hele sjappa.

Igjen var vi i 2.divisjon. Og igjen reddet Skogen oss. Med et lag bestående av førsteårs seniorer og enkelte lokale veteraner rykket vi opp med jubel og trampeklapp i 2010 og de neste årene tok vi steg mot steg mot eliten.

Skogen jobbet for 2, brant seg dessverre ut og dette endte med at han trakk seg etter 3 kamper i 2014. Etter dette har han trent Ull/Kisa og er nå nyansatt trener i Asker. Skogen kan utvilsomt se tilbake på en lysende Kammakarriere, både som spiller og trener.

Angrep:

Chris Twiddy, Wales/Storbritannina

Om du har vært barn eller har barn husker du kanskje byen Pontypandy i den sterke serien om brannmann Sam. Pontypandy er delvis basert på den lille idylliske småbyen Pontypridd i Wales. Pontypridd er utover det kjent for to betydningsfulle mennesker. Tom Jones og Chris Twiddy.

Nå er kanskje Chris Twiddy først og fremst kjent i Hamarregionen, men her er han ihvertfall betydningsfull. Han signerte før 2000-sesongen og hans første tid i Ham-Kam var ikke av den lykkelige sorten. I HA kunne vi lese at det både ble slutt med hans daværende Hønefoss-kjæreste og at han slet med magetrøbbel. Og som om ikke det var nok brøt han leddbåndet i en internkamp på grusen(!) på Børstad bare noen uker før seriestart.

Ham-Kam leide inn Gresk-Australieren Vasillios Kalogeracos som erstatter og Twiddy ble ikke i kampform før på høsten. Han leverte riktignok 5 mål på hans 15 involveringer den sesongen, men vi hadde heldigvis ikke sett det beste av han. Året etter var vi ganske så sensasjonelt med i kampen om opprykk mot Start og VIF hele sesongen. Hvem husker vel ikke Twiddys to mål i den fabelaktige 3-2-seieren over VIF på Briskeby.

Han var god hele sesongen og leverte tilslutt 11 mål fra sin vingposisjon. Han bevegde seg smart, gav juling, fikk juling og var toneangivende i en sesong der vi smakte på moreller og kirsebær med de store i divisjonen. Vi forventet enda mer neste år, både av Twiddy og laget, men 2002 ble en gedigen skuffelse. Vi var ikke i nærheten av opprykket og Twiddy ble henvist til benken da Espen Olsen og Sveinung Fjeldstad spilte det meste. Etterhvert ble han også lånt ut til Skeid.

Ut gikk med det den daværende treneren Bakkemo og inn kom, som kjent, Ståle Solbakken. Solbakken syntes ikke Twiddys livsstil var forenlig med toppfotball  og med det var Twiddys tid i klubben over, som spiller. Twiddy kjøpte nemlig puben Grotta og døpte den om til Sebs hotell (visstnok fordi daværende spiller Sebastian Wiklander tilbragte endel av fritiden sin der). Den fortsatte han å drive en stund til, selvom han pendlet til Kongsvinger for å spille der i en sesong.

Etter noen år som pubeier ble Twiddy trener og har vært spillerutvikler, assistent og faktisk også midlertidig hovedtrener i Ham-Kam. Her kan han ta mye av æren for mange av de talentene som har kommet opp gjennom Ham-Kam-systemet de siste årene.

Roman Kienast, Østerrike

Kienast kom til klubben på lån da Kamma hadde sin første sesong i Tippeligaen under Frode Grodås, i 2006. Ham-Kam hadde akkurat fått rundt 15 mill for Vaagan Moen og Storbæk så man kjøpte like så godt Kienast noen måneder etter lånet.

«Alpenes Berbatov» viste teknikk og spennende takter gjennom hele sesongen. 5 mål i Tippeligaen og 7 mål i cupen ble det i hans debutsesong. Absolutt godkjent statistikk for en 22-åring som aldri var helt bankers på laget. Romans toppnivå fikk vi se ved et par anledninger og det var høyt. Alle husker vi 3-0-seiren på Lerkendal den sesongen der Kienast leverte to lekkerbiskener av noen mål. I minnet sitter også rabona-assisten mot Sandefjord. Norsk fotball hadde aldri sett maken. En minidoku om det ligger ute på nettet.

Året etter var også super-Roman super og putta 14 mål i 1.divisjon og bidro til Kamma målrekord på 82 mål og opprykk. Så, i 2008, skjedde det noe merkelig med Roman. Han fikk det ikke til å stemme i Tippeligaen i et Ham-Kam som gikk fra tap til tap. Han puttet faktisk ingen mål for Ham-Kam dette året, men ble på tross av dette kalt opp i EM-troppen til Østerrike.

Det var med overraskelse mange hamarsinger kunne se Kienast fikk innhopp i alle gruppekampene og tilogmed holdt på å skåre mot Tyskland. Da kunne man se hva som bodde i spissen. Etter EM ble han attraktiv for andre klubber og Viking var villige til å legge hele 7 mill på bordet.

Kamma sa gladelig ja, men Kienast sa merkelig nok nei. Det ble spekulert i om Viking tilbød mindre lønn en Kienast hadde i grønnhvitt og med en inntekt på 1,3 mill i året er ikke det så usannsynlig. Hørte jeg noen si; ”andre tider i Norsk fotball”?

Kienast ble lånt ut til Helsingborg der han putta 3 mål på 12 kamper, noe som ikke imponerte nok til at Skåneklubben ville hente han. Året etter var han tilbake og vi skulle forsøke å rykke opp igjen. Opp ble dessverre byttet ut med ned og selvom Kienast putta 8 mål det året imponerte han ingen spesielt.

Etter sesongen pakket han bagen og dro hjem til Østerrike. Der han han spilt for topplagene Sturm Graz og Austria Wien. I 2010/2011-sesongen scorte han 19 seriemål og var en av Sturm Graz nøkkelspillere da klubben vant seriemesterskapet. Man så glimtvis i Kamma hvilken spiller dette var og en annen ende på Kammakarrieren hadde Kienast absolutt fortjent, men vi minnes målene mot Rosenborg på Lerkendal og mange tekniske lekre detaljer.

Kienast er førøvrig fortsatt aktiv, som spillende assistenttrener for Stripfing på nivå3 i Østerrike.

Felix Ademola, Nigeria

For yngre folk eller gamlinger som begynner å glemme kan det være vanskelig å se for seg Briskeby på slutten av 90-tallet og starten av 00-tallet. Man sier ofte at alt var bedre før, men Briskeby på den tiden var ikke alltid det.

Ham-Kam mønstret et mannskap med nøkkelspillere som Per-Arne Gjerdalen og Mads Brandsthorp. En spiller som headet og taklet og en spiller som taklet, skjøt noen fine pasninger og skjøt noen frispark over mål. Teknikk og driblinger var det pent lite av.

Men før sesongen 2000 da Kamma hadde gått opp fra 2.divisjon kom en spiller som raskt skulle bli en publikumsfavoritt; Felix Aladesanmi Ademola. Felix hadde en balanse og dribleferdigheter sjelden sett på norske arenaer. Han kunne lett dra av 3 mann og løp som en vind nedover venstrekanten.

Iblant så det ut som han drev på litt i sin egen dribleverden og ved flere anledninger driblet han bakover, mot eget mål. Han hadde også en tendens til å stoppe opp spillet litt iblant og dette fikk etterhvert sitt resultat på tribunene. ”Flyg og skyt mål!” ble skreket mot Felix under en 1.divisjonkamp der noen synes Felix ble litt for mye Felix.

Men Felix var en smilende og herlig spiller som ble kåret til årets spiller i 2000. Felix var ikke den mest effektive angrepsspilleren i Kamma-historien, men i 2001 ble det hele 9 mål. Med det ble Felix belønnet med en plass i landslagstroppen til Nigeria. Der fikk han sin eneste landskamp. Han fortsatt å drible og skape sjanser for Kamma, også når Ståle kom til klubben og fikk endelig sitt fortjente opprykk i 2003.

I tippeligaen ble det mindre spilletid for ”the black cat”, men han fikk ett mål mot Tromsø i 2004. Etter 138 kamper og 23 mål for Kamma gikk Felix til Hønefoss i 2005. Deretter spilte han i Vard og Manglerud Star. I Manglerud spilte han helt til 2011 før han la opp, men i 2014 gjorde han jammen comeback. 39 år gammel fikk han 3 kamper for a-laget og det er nesten garantert at han tilogmed da gjorde noen høyrebacker svimle.

Om jeg kunne hadde tatt ut dette laget med sportslige hensyn hadde jeg selvfølgelig  hatt med Oluwasegun Abiodun istedet for Felix. Toppnivået var utvilsomt høyere, men dette er mitt subjektive lag og det er fylt opp av spillere jeg blir litt ekstra glad av å tenke på. Jeg håper du også blir litt glad og tar ut ditt eget fiktive drømmelag.