Våre mest vellykkede importer gjennom tidene

Vi nærmer oss seriestart og snart skal Brisken fylles. Man kan glemme unger, bleier, krangling, mas, husvask, kalking av plen og ansvar i noen timer og se på ordentlig fotball med et ordentlig fotballag.

Dette fotballaget har i mange år nå bestått av mange vellykkede importer.
Jeg vil nå presentere min fullt subjektive førsteellever bestående av de beste. Fra dagens stall hadde nok Jarosinski og Alegre forsvart en plass i stallen, men må enn så lenge belage seg på benkplass.

Keeper: Eddie Gustafsson

Litt konkurranse fra Jon Masalin og Jaro her, men Eddie trakk det lengste strået. Douglas Edward Alexander Gustafsson McIntosh (som er hans fulle navn) kom til oss før 2005-sesongen fra startelleveren i Molde.

Haagenrud hadde gjort en meget bra sesong i 2004, men slet med skader og dro på årene. Eddie var noe uferdig i Ham-Kam og hadde noen meget bra kamper og noen skikkelige dårlige. Han fikk landskamper for Sverige mens han spilte for oss, men det ble bare en sesong. Gikk for penga og signerte for Lyn før han ble solgt til Red Bull Salzburg der han spilte frem til i 2014 og er i dag lagets keepertrener.

Høyreback: Axel Smeets

I Hamar er Axel Smeets vurdert som en av de beste spillerne som har spilt i Tippeligaen. Ved et lykketreff klarte Ståle og Haakonsen å hente han når en overgang med serie A-klubben Torino strandet og overgangsvinduet stengte i de fleste land.

Ikke et vondt ord om Magne Brun og Fredrik Garshol, men Axel Smeets var så vannvittig mye bedre enn alt annet som hadde nærmet seg backplass i de foregående årene. Han var umulig å lure defensivt og hadde noen løp og innlegg som det var høy klasse over.

Han presterte så bra i 2004 at han ble belønnet med en plass på årets lag i en kåring av NISO. Deretter spilte han en sesong til før han var nødt til å legge opp. Han jobbet deretter litt som agent før han ble ansatt som speider for Anderlecht.

Midtstopper: Glenn Leif Ståhl

”Jäg är redo för att blöda for grönt och vitt”

Det var Ståhls første kommentar til HA når han ankom Briskeby i 2001 og ”Ståhlmannen” var en mann av sitt ord.

Med full innsats, taktisk klokskap og en gedigen vinnervilje taklet han seg inn i mange grønnhvite hjerter og ble kåret til årets spiller av Briskebybanden i sin debutsesong. Meget fortjent fikk han oppleve oppgangen under Ståle og dannet en steinhard forsvarsmur sammen med Peter Sørensen både under opprykket i 2003 og da vi var ett mål unna bronse i 2004.

I første serierunde i 2005 møtte vi VIF, som ikke hadde tapt på 11 kamper. Seiersrekken fikk sin slutt i det Glenn Ståhl sklitakler inn 3-1 i det 90. minutt. Noen serierunder senere skulle vi møte RBK på Lerkendal. Etter bare 3 minutter går Glenn Ståhl og Jokke Sørum etter den samme langballen og det ender med et stjernesmell av de sjeldne.

Glenn Ståhl kom dessverre aldri tilbake som den samme spilleren etter dette og la opp etter den sesongen. Etter karrieren har han vært trener i mange svenske småklubber og ble i 2014 ansatt som ny hovedtrener for Kvik Halden, også det en svensk småklubb, men er nå trener for TB/FC Suðuroy/Royn på Færøyene.

Midtstopper: Peter Sørensen

Kallenavn på fotballspillere er en tradisjon som har sterkt fotfeste i Hamarkameratene (som seg hør og bør). Knut ”Kula” Eriksen, Vegard ”Skogen” Skogheim og Vegar ”Pitbull” Bjerke er kallenavn som helt tydelig ble generert pga store personligheter og/eller spillere med karaktertrekk.

Noen spillere har så stor personlighet at de tilogmed får 2 kallenavn. Peter ”Den Store” ”Kaptein Krig” Sørensen var en slik spiller. Peter var et av Ståles første spillerkjøp når han startet sitt trenevirke i 2003. Han trengte en leder og en spiller som kunne reflektere Ståles tanker (og utseende) ute på bana.

I Peters første kamp spilte han midtbane borte mot Bærum. Ham-Kam klarte å karre seg til en heldig 1-0-seier, men det eneste Peter oppnådde var et gult kort. Han så rett og slett ut som en middels fotballspiller. Dette fortsatte han å gjøre i så stor grad at Ståle var nødt til å plassere han på benken.

Her fortsatt han noen kamper før Ståle bestemte seg for å omplassere han til midtstopper. Og for en midtstopper Kaptein krig var! Ruvende i lufta, dirigerende og hard som granitt. Han var nok ingen behagelig spiller å ha som lagkamerat hele tiden (bare spør juniorspillerne som fikk en uforståelig remse av danske gloser skreket i trynet etter å ha spilt Metallica litt for høyt i garderoben), men hevet utvilsomt laget flere hakk.

Ham-Kam slapp bare inn 29 mål i opprykksesongen og 33 mål når de kom til Tippeligaen og mye av dette skyldes Peter og Glenn Leifs forsvarsverk som holdt høy tippeligaklasse. Peter Sørensen var såpass god i 2004 at VG plasserte han helt oppe på 6.plass på VG-børsen.

Året etter slet han en del med skader, men var veldig god hver gang han spilte. Dette ble det siste året som spiller for Peter som gav så mye at kroppen til slutt sa stopp. Etter spillerkarrieren har Peter trent Fredericia og AGF og var, som dere forhåpentligvis har fortrengt, hovedtrener i Ham-Kam en kort periode i 2014. Heller ikke Peter kunne trylle og vi får håpe han kan komme tilbake ved en senere anledning da klubben ikke er i oppløsning.

Venstreback: Ramiro Corrales

”Han kom fra USA, han hater Vålenga.”

Ramiro hadde 4 landskamper for USA da han ble hentet av Ståle før 2005-sesongen og skulle egentlig spille midtbane. Han spilte ingenting før sommeren og minnet mest om et realt bomkjøp.

Men Ståles taktiske evner så en venstreback i Ramiro og derifra tok han Tippeligaen som en tropisk orkan. Han hadde absolutt sine styrker i det offensive delen av spillet og hadde mang et raid oppover venstrekanten. I tillegg hadde han en venstrefot helt på øverste hylle.

Det viste han også gjennom å skru inn noen meget vakre frispark. 2006-sesongen var han meget sterk og ble kåret til årets spiller av både H-A og Banden, men Corrales ble plutselig svært værsyk og ville hjem til junaiten etter at vi rykket ned det året. Da Brann så kom på bordet med en sjekk av de sjeldne ble hjemlengselen kurert og Ramiro dro dit og var skadet i ett år. Deretter dro han tilbake til San Jose Earthquakes og avsluttet karrieren der i 2013.

Midtbane: Per Sören ”Palle” Johansson

Palle er ikke den mest profilerte Kammaspilleren gjennom tidene. En del av dere har kanskje ikke hørt om han engang.

Han kom til klubben i 2000 fra GAIS og ble med ett en favoritt hos mange på betongen rundt Briskeby gressbane. Palle var nemlig en spiller som like så gjerne kunne stått på tribuna.

Med sin noe sjenerte holdning, fete hår og sine lite elegante fotballferdigheter ble han raskt enn spiller mange kunne identifisere seg med. Når man tillegger en arbeidskapasitet og en pasningsfot på svært høyt nivå ble det umulig å mislike Palle.

Han løp, taklet, løp litt mer og skårte 8 mål i løpet av sine 3 sesonger i klubben. Slik jeg husker var alle møljemål der han fikk en tå på ballen for deretter å løpe mot banden i full eufori. Den oppofrende spillestilen fikk dessverre konsekvenser og Palle ble mer og mer skadet. Han var såpass glad i å spille fotball og ivrig etter å kunne gjøre en forskjell at han sannsynligvis løp ut på gressbanen noen uker for tidlig ved flere anledninger.

Palle fikk bare 51 kamper for klubben, men han gav alt i hvert eneste minutt og inspirerte de andre spillerne til en innsats som gjorde at man nesten klarte å rykke opp i 2001, med en svært begrenset spillerstall. Etter en kort låneperiode i Skeid i 2002 for å bygge opp formen, men som endte med enda en skade dro han tilbake til Sverige og spilte for en rekke småklubber før han la opp i 2007.

Enkelte onde tunger har levnet Palle liten ære etter hans tid i klubben, men undertegnede mener han var en svært undervurdert spiller og en spillertype ethvert lag trenger.

Midtbane: Jan Michaelsen

Den mest sjokkerende overgangen i Ham-Kams historie skjedde i juli 2004. Noen måneder tidligere hadde Jan Michaelsen møtt Stuttgart, Rangers og Man.Utd i Mesterligaen, men nå skulle Sogndal og Bodø stå på motsatt banehalvdel.

Jan Michaelsen hadde spilt 19 landskamper og spilte den siste kampen, mot Tyrkia, bare noen måneder før han signerte. Jan Munk Michaelsen var 33 år da han kom til Grønnbuksene fra Panathinaikos, men kom ikke for å trappe ned karrieren eller tjene seg opp penger til pensjonisttilværelsen, slik så mange gamle spillere gjør i dag.

Jan Michaelsen var fortsatt sulten på utfordringer og når Ståle fikk vite at han var på vei bort fra den greske toppklubben brukte han sine kontakter og fikk tak i dansken. Det kunne jo ikke skade å prøve. Og jaggu sa han ja.

I sin første kamp mot Tromsø slo han til med en målgivende pasning like følsom som Bjarne Brøndbo og siden gav han virkelig alt for klubben. Det ble sagt at han ikke var spesielt godt likt i spillergruppa i hele hans periode i klubben, men det var heller ikke noe mål for Michaelsen. Han spilte for å vinne og gjorde alt han kunne for å få det til. Utvilsomt en spillertype vi kunne trengt de siste 5 sesongene.

Som en guvernør på midten pekte og skrek han før han slo forløsende pasninger og taklet på seg gult kort. Etter 3 og en halv sesong for klubben hadde Jan bestemt seg for å legge opp, men lot seg overtale til å hjelpe stallen i Tippeligaen. Det var tydelig at han ble glad i klubben. Spesielt viste dette seg under en bortekamp mot Moss i 2007.

Jan Michaelsen stiller seg på bortefeltet og står der hele kampen, uten å la seg affektere av fulle og sikkert slitsomme banditter. Det ble tilsammen 4,5 sesonger i klubben, 110 kamper og 13 mål for den danske hedersmannen. Han ble deretter trener under Ståle i FCK før han tok over U17-landslaget til Danmark i 2012. Trener nå Kjöbenhavns Boldklub (FCK 2).

Midtbane: Ante Vitaić

Kanskje litt spesielt å ta med en spiller på et såpass tynt grunnlag som en halv sesong, men så er ikke Ante Vitaic hvem som helst heller. Etter 2008-sesongen skulle Tippeligaen utvides fra 14 til 16 lag og bare ett lag skulle rykke ned dette året. Etter halvspilt sesong med Arne bak roret lå vi håpløst sist og nedrykket så ut til å nærme seg på tross av gavepakken fra NFF.

Vi hadde et stort problem den sesongen og det var sentral midtbaneplass. Som den geniale taktikeren han var valgte Arne å sette ned Markus Ringberg der, men dette fungerte heller dårlig. Midtbanen hang ikke sammen og skapte ingenting.

I og med at vi faktisk hadde litt penger på bok i de årene, hadde vi muligheten til å hente spillere den sommeren. Ante kom på prøvespill, imponerte de fleste, men Arne lot seg ikke lure. Han så at han ikke hadde noen spesielt gode defensive kvaliteter og ville forsøke å hente noen andre. Da dette ikke ordnet seg, lot han, noe motvillig, Ante få sjansen resten av sesongen og Ante Vitaic viste seg å være akkurat det vi trengte.

Kreativitet, gjennombruddshissighet og fotballklokhet. Han hevet laget flere hakk og hadde et register som var helt sinnsykt. Han ble kåret til banens beste 3 ganger og scoret 4 mål, og det kun på 10 kamper! I tillegg var 2 av de 4 målene hans cornere som ble skrudd direkte inn. Blant annet var han glitrende da vi slo Strømsgodset på Marienlyst.

Selv en kroatisk svale kunne ikke gjøre noen sommer og vi rykket ned det året. Man tilbød så Vitaic en ny kontrakt, men Ante dro hjem til Kroatia, der han fortsatt spilte frem til 2015.

Angrep: Oluwasegun Abiodun

Her kunne man ha valgt Chris Twiddy, og burde vel valgt Chris Twiddy, med tanke på alt annet enn det rent sportslige. Men når undertegnede så ”Ola” herje med Rosenborg i flomlys på Brisken i 2004 var det med en stolthet og en barnslig entusiasme som man få ganger har følt verken før eller siden.

Dette var et Rosenborg som hadde spilt uavgjort mot Arsenal noen dager i forveien og vant serien noen uker senere. Om Abiodun noengang var i søkelyset til Arsenal er usikkert, men han hadde noen enkeltkamper som var helt sinnsyke og hadde en rå urkraft i spillet sitt som var riktig spesiell.

Hans fart, teknikk og fysiske styrke gjorde at han kunne dra av 3 menn og skape ting helt på egenhånd. Og på egenhånd avgjorde han et drøss av kamper når vi gikk opp igjen i 2007. Abiodun var en spesiell type, for å si det veldig forsiktig. Det er mang en historie om hans tid her i Hamar, noen artige, mens andre er bekmørke. Man kan blant annet nevne en bortekamp der én mann manglet til oppmøte ti på ni. Oluwasegun Abiodun trodde nemlig oppmøte var ni på ti.

Abiodun kom til Kamma med en noe begrenset form og fikk da beskjed av Ståle om å trene kondisjon. Dagen etter ble han sett joggende langs E6 med tutende biler kjørende forbi. Og alle husker vel episodene i 1.divisjon da Abiodun i det ene øyeblikket sa han hatet Ham-Kam og ville bort, mens han i neste kamp dro av seg drakta etter et mål og hadde påskriften I love Ham-Kam på t-skjorta under.

Etter den begivenhetsrike karrieren i Kamma gikk turen til Skeid der han først og fremst var skadet. Etter Skeid var det snakk om at han skulle kastes ut av landet, men deretter var det stille rundt Abiodun før det for noen år siden kom rapporter om en fengselsstraff for heleri.

Angrep: Roman Kienast

Kienast kom til klubben på lån da Kamma hadde sin første sesong i Tippeligaen under Frode Grodås første (og siste?) sesong som hovedtrener i 2006. Ham-Kam hadde akkurat fått (minst) 15 mill for Vaagan Moen og Storbæk så man kjøpte like så godt Kienast noen måneder etter lånet.

Han hadde da vist seg som en svært teknisk og spennende spiller. Han putta 5 mål i serien og 7 i cupen det året og det var ikke dårlig for en 22-åring som aldri spilte helt fast. Høydepunktet var de nevnte 2 målene i 3-0-seieren på Lerkendal. Man kan også nevne en lekkerbisken mot Sandefjord. En minidokumentar om det ligger her: https://www.youtube.com/watch?v=Y_FZfVUCFOw

Året etter var også super-Roman super og putta 14 mål i 1.divisjon og hjalp til med at Kamma putta hele 82 mål og rykket opp det året. Så, i 2008, skjedde det noe merkelig med Roman. Han fikk det ikke til å stemme i Tippeligaen i et Ham-Kam som gikk fra tap til tap. Han puttet faktisk ingen mål for Ham-Kam dette året, men ble på tross av dette kalt opp i EM-troppen til Østerrike.

Det var med overraskelse mange Hamarsinger kunne se Kienast fikk innhopp i alle gruppekampene og tilogmed holdt på å skåre mot Tyskland. Da kunne man se hva som bodde i spissen. Etter EM ble han attraktiv for andre klubber og Viking var villige til å legge hele 7 mill på bordet.

Kamma sa gladelig ja, men Kienast sa merkelig nok nei. Det ble spekulert i om Viking tilbød mindre lønn en Kienast hadde i grønnhvitt og med en inntekt på 1,3 mill i året er ikke det så usannsynlig. Hørte jeg noen si; ”andre tider i Norsk fotball”?

Kienast ble lånt ut til Helsingborg der han putta 3 mål på 12 kamper, noe som ikke imponerte nok til at Skåneklubben ville hente han. Året etter var han tilbake og vi skulle forsøke å rykke opp igjen. Opp ble dessverre byttet ut med ned og selvom Kienast putta 8 mål det året imponerte han ingen spesielt.

Han imponerte heller ikke da han skulle være storkar på innimellom, men endte opp med en baklengs-rulle ned trappa. Etter sesongen pakket han bagen og dro hjem til Østerrike. Der han han spilt for topplagene Sturm Graz og Austria Wien. I 2010/2011-sesongen scorte han 19 seriemål og var en av Sturm Graz nøkkelspillere da klubben vant seriemesterskapet. Man så glimtvis i Kamma hvilken spiller dette var og en annen ende på Kammakarrieren hadde Kienast absolutt fortjent, men vi minnes målene mot Rosenborg på Lerkendal og mange tekniske lekre detaljer.

Angrep: Felix Ademola

For yngre folk eller gamlinger som begynner å glemme kan det være vanskelig å se for seg Briskeby på slutten av 90-tallet og starten av 00-tallet. Man sier ofte at alt var bedre før, men Briskeby på den tiden var ikke alltid det.

Ham-Kam mønstret et mannskap med nøkkelspillere som Per-Arne Gjerdalen og Mads Brandsthorp. En spiller som headet og taklet og en spiller som taklet, skjøt noen fine pasninger og skjøt noen frispark over mål. Teknikk og driblinger var det pent lite av.

Men før sesongen 2000 da Kamma hadde gått opp fra 2.divisjon kom en spiller som raskt skulle bli en publikumsfavoritt; Felix Aladesanmi Ademola. Felix hadde en balanse og dribleferdigheter sjelden sett på norske arenaer. Han kunne lett dra av 3 mann og løp som en vind nedover venstrekanten.

Iblant så det ut som han drev på litt i sin egen dribleverden og ved flere anledninger driblet han bakover, mot eget mål. Han hadde også en tendens til å stoppe opp spillet litt iblant og dette fikk etterhvert sitt resultat på tribunene. ”Flyg og skyt mål!” ble skreket mot Felix under en 1.divisjonkamp der noen synes Felix ble litt for mye Felix.

Men Felix var en smilende og herlig spiller som ble kåret til årets spiller i 2000. Felix var ikke den mest effektive angrepsspilleren i Kamma-historien, men i 2001 ble det hele 9 mål. Med det ble Felix belønnet med en plass i landslagstroppen til Nigeria. Der fikk han sin eneste landskamp. Han fortsatt å drible og skape sjanser for Kamma, også når Ståle kom til klubben og fikk endelig sitt fortjente opprykk i 2003.

I tippeligaen ble det mindre spilletid for ”the black cat”, men han fikk ett mål mot Tromsø i 2004. Etter 138 kamper og 23 mål for Kamma gikk Felix til Hønefoss i 2005. Deretter spilte han i Vard og Manglerud Star. I Manglerud spilte han helt til 2011 før han la opp, men i 2014 gjorde han jammen comeback. 39 år gammel fikk han 3 kamper for a-laget og det er nesten garantert at han tilogmed da gjorde noen høyrebacker svimle.

Du vil kanskje også lese

• 
  Landslagshelter
• 
  På spillerjakt i Skandinavia
• 
  Serieåpningene vi husker
• 
  Våre nye menn – Del 2.