Endelig, min venn, Christian Larrivée!

Storhamar vant endelig bøtta igjen etter ti års venting, og det har vel også sjelden vært en mer fortjent vinner enn Christian Larrivée.

Petter Salsten hadde signert ham som førstesenter i SIL til sesongen 2006-07. I min rolle som videomann for A-laget ble det derfor mange timer med laget i garderoben, på buss etc, og slik ble jeg altså kjent med ham som senere skulle bli en «talisman» for klubben vår.

Den gangen var han «bare» en av mange utlendinger i laget, men han skilte seg selvsagt litt ut på grunn av sine ferdigheter på isen samt sitt vennlige vesen. Og i sluttspillet var han jo bare enorm med sine småsyke 33 poeng (13+20) på 17 matcher.

Dessverre endte det med tap i finalen mot Vålerenga, og vår franskspråklige canadier valgte senere å fortsette sin karriere i Danmark. Men jeg hadde i løpet av sesongen likevel etablert et vennskap med ham som senere skulle vise seg å få uante – positive – følger.

Se videointervju med Fredrik Söderström.

Min rolle i Storhamar utviklet seg i løpet av de neste årene, hvor jeg jobbet to år i administrasjonen med ansvar for sport på elitebiten, samt at jeg senere også hadde diverse styre- og utvalgsverv med hovedfokus på samme områder, og da spesielt kontrakter, kontakt med agenter, UDI-saker etc.

Generelt sett har jeg fått mange venner i hockeymiljøet, deriblant en del spillere, og jeg holder fortsatt kontakten med de fleste av dem. Som jeg også gjorde med «Larry» i hans sesonger i Danmark og senere i Sverige.

Anekdote:

Jeg skal blant annet overbringe gratulasjoner til dere alle fra Eerikki Koivu som tekstet meg rett etter at bøtta var i boks. Han var klar for gullfest for seg selv, i Finland… Han har nemlig aldri glemt 2008 og det som fulgte av festligheter. Han kommer alltid til å elske Hamar og Storhamar, og barna hans satt alle med SIL-skjerf på seg i Jyväskylä mens finalene mot Lillehammer pågikk. Unik mann, unik familie. Han elsket til og med Storhamar da han spilte for Skauen (men ikke si det til noen…), haha.
—

Materialforvalter og altmuligmann i Storhamar, Jostein Smeby, og undertegnede var en tur i Danmark og besøkte Larrivée og flere ex SIL-spillere i forbindelse med en Rødovre mot Herlev-match i desember 2008. Det var hyggelig å treffe dem igjen, alle mann (Derek Eastman, Perry Johnson, Chris Leinweber og Larry i «Mighty Bulls» samt Johan Älgekrans og Martin Thelander i «Hornets»). I tillegg møtte vi også Trevor Koenig for første gang, keeper i Rødovre, en målvakt som senere skulle trollbinde oss med sine spakferdigheter i CC Amfi.

Ovennevnte som eksempel på «keep in touch»-mentaliteten i Storhamar. Her er det ingen bruk- og kast av denslags, for å si det slik. Innimellom får man til og med venner for livet.

Våren 2010 sendte jeg min sedvanlige «Plans for next season?»-hilsen til Larrivée – en hilsen som gjentas til mange hvert år av ren kuriositet – og uten et snev av baktanke. Jeg fikk da også et ventet svar i form av ‘vet ikke enda’, ‘håper på Tyskland’ osv.

Tiden gikk, jeg fulgte med og han signerte aldri for noen. Så jeg spurte ham rett ut om han kunne tenke seg å returnere til Hamar. Det verste svaret jeg kunne få var jo et forventet nei.

Se bildegalleri fra gullfesten

Men i stedet kom det… kanskje…

DÆVEN! Kanskje? Fikk ikke sove den natta, kan jeg love.

Jeg hadde jo ikke klarert noe som helst med Storhamar en gang. Dette var jo høyst uventet.

Kontaktet så COBA som var daglig leder, og han ble – lite overraskende – pirret av tanken.

Sigve Ødegård og Truls Røise med flere var den gangen i startgropen med etableringen av det som senere skulle bli en særdeles viktig støttespiller for Storhamar; Powerplay Club. Og Larrivée kunne således være en svært god spiller å starte opp med som «prosjekt».

Ting gikk raskt, jeg hadde løpende kontakt med både Chris og hans lite entusiastiske danske agent (som ikke var veldig giret på en SIL-retur), og klubben – med Powerplay Club som viktig sideaktør – fikk satt sammen et tilbud som totalt sett kunne være i nærheten av hva han kunne akseptere.

Tilbudet inkluderte også noen klausuler i forbindelse med samboer Therese sin sosiale situasjon, noe «Larry» satte veldig stor pris på og som kanskje var hovedgrunnen til at han til slutt valgte som han gjorde. Typisk ham egentlig, å sette andre foran seg selv generelt sett. Og at samboer er prioritet nummer 1 hersker det svært liten tvil om.

Christian er svært opptatt av trygghet, mental balanse og trivsel. Både på og utenfor isen. Og dette var altså Storhamars gullkort i denne sammenhengen. Han kjente Hamar, han liker seg i byen, han visste hva han gikk til samt at tilbudet han fikk var innafor hans økonomiske sfære. Selvsagt hadde han andre og mer økonomisk lukrative tilbud å sette opp mot vårt, men det var totalpakka som gjaldt. Alt måtte på plass.

Les også: Skal feste minst et par dager til

Lange timer. Mange timer. Flere døgn faktisk. Sov ikke mye de nettene der heller kan man si… mens vi ventet på responsen.

Så kom det.

Accepted.

Han sa ja. Var det sant?

Jeg husker at jeg måtte ut å puste, få en eller annen form for utblåsing. Derfor kjørte jeg til lagleder Thore Saxrud – ringte på – gurglet ut nyheten – og sammen danset vi krigsdans utafor huset hans. Om folk hadde sett oss så gjorde de seg nok noen spesielle tanker… hehe.

Det var jo ingen hvem-som-helst som skulle gjøre comeback. Nei, det var snakk om en spiller som hadde gjort såpass inntrykk forrige gang han var hos oss at hele hockey-Norge hadde plassert ham på øverste hylle historisk sett. Han var helt enorm i sluttspillet våren 2007, og hamarpublikum ville også – garantert – få ståpels av nyheten. Vi hadde rett og slett skutt gullfuglen på nytt.

Resten er vel egentlig historie. Fra da jeg smånervøs og med firma-kassebil (med plass til både folk og fe) hentet Chris og samboer «Tess» på Gardermoen den sene julidagen i 2010, til trappa på Østre torg og comeback-annonseringen – via flere kontraktsforlengelser – etableringen med huskjøp i Furnes og senere på Hamar – norsk- og samfunnskurs – arbeidstillatelser – permanent oppholdstillatelse – bikkje, stasjonsvogn og nå snart også med familieforøkelse.

Og selvsagt med over 500 poeng for Storhamar, and still counting.

Man blir varm i hjerterota, eller hjarterota om du vil. På nynorsk. Snart behersker han vel dét også. For familien Larrivée har kommet til Hamar for å bli. Og norsk snakker han jo tilnærmet flytende. Også dét relativt imponerende kan man si.

Han har også droppet agenten. I stedet har han stolt på meg og på klubben når nye kontrakter skulle signeres, og derfor har begge parter sluppet unna unødvendige honorarer. Slikt sett har jeg fungert som hans rådgiver, han har gitt meg sin fulle tillit, noe jeg er ytterst takknemlig for – og stolt av. Det blir sterke bånd av slikt. Etter hvert.

Vi har praktisert en del hobby-psykologi oss imellom kan man si. Mentale utladninger, både i positiv og negativ forstand. Sparring. Sterke krefter. For det krever sitt for en seriøs idrettsmann å ryke to ganger i kamp 7 mot Vålerenga… Eller det samme mot Oilers. Som et par av mange eksempler. Hvert fall hvis du heter Christian Larrivée. For det går så voldsomt inn på ham å skuffe andre. Noe han føler at han gjør når Storhamar ikke vinner. Fordi han er den han er. Fordi han setter nesten alle andre foran seg selv. Inkludert lagkamerater og fans. Og meg.

Han bærer rett og slett tapene på sine skuldre. Og dét i seg selv er tøft nok.

Les også: Patrick vil få tilbud

For Storhamar som klubb har han betydd enormt, og for GET-ligaen har han vært en profil nesten uten sidestykke. Han har vunnet to individuelle MVP-priser i sluttspill (uten å vinne bøtta), og han stod med ryggen rak da klubben lå nede og var klar for skifteretten.

Lojal til fingerspissene. Ærlig. Myk. Empatisk. Oppriktig. Enestående. Og litt «tjurig» på isen. Slik har jeg lært ham å kjenne.

Christian Larrivée har blitt en gigant på Hamar – Le Geant på fransk – og endelig fikk han oppfylt sitt største sportslige ønske; å vinne bøtta med sitt kjære Storhamar.

En mer fortjent vinner finnes ei. Hvert fall ikke i min bok.

Enfin, mon ami! Finally, my friend! Endelig, min venn! Gratulerer så mye.