SIL fyrer på de fleste sylindre om dagen, og stort sett er det blide mennesker å se i hockeymiljøet på Hamar vest. Men skinnet kan bedra. For hvor blir det av juniorene?
Jeg har vært i og rundt klubben i mange år, og er det én ting som er noenlunde konstant hver sesong så er det at enkelte er misfornøyd med satsingen på egne juniorer på A-laget. Jeg slutter således aldri å forundre meg over en del utøveres forventninger til egen klubb sett i forhold til egeninnsats og prestasjoner, og tilsvarende fra deres respektive foresatte eller andre.
Det er få juniorer som tar det nødvendige steget opp til elite seniornivå har det vist seg. Kravene til prestasjon og trening er ekstremt høye, og det er på langt nær alle som er villige til å «betale prisen» det koster å komme opp på et akseptabelt og nødvendig nivå, både i forhold til treningskultur og kvalitet.
I dagens A-lag er det vel kun Simen André Edvardsen som har etablert seg av de seneste års kull, og Markus Aas-Eng Mikkelsen har kommet som en vind på backen de siste månedene da det har vært mye skader på seniorene. Håkon Engh har også fått en del istid og har gjort sine saker bra.
De siste 10 årene er det veldig mange unge SIL-gutter som har fått vise seg fram både i trening og i kamp på A-laget, og en del av disse har tatt det nødvendige steget og etablert seg i seniorhockey’en være seg på Hamar eller andre steder.
Men for hver spiller som har lykkes så er det mange som ikke nådde opp eller som ga seg av andre årsaker. Enkelte har sågar blitt litt høye på seg selv og har valgt å rette pekefinger mot klubb og trenere i stedet for å ta en titt i speilet, da gjerne også motivert av foreldre eller andre nærstående. Dette har enkelte ganger også vært økonomisk relatert.
Utvikling eller prestasjon?
Det store spørsmålet er om A-laget skal være en utviklingsarena for unge spillere eller en prestasjonsarena hvor sportslige målsettinger for laget teller høyest. Ja takk, begge deler, enes nok de fleste om.
Les: Hockeybørsen
Historie og fakta viser at det er særdeles utfordrende å kombinere disse dersom klubben har reelle tittelambisjoner og satser deretter. Derfor blir dette en balansegang for trenere og klubb, en prosess som ofte kan bikke «motsatt» vei av dine forventninger, avhengig av hvilken side du tilhører, som spiller, forelder, leder eller fan. Og da kommer også «oppgulpet» dersom du er misfornøyd, og da selvsagt i korridorene.
Mange påstår at publikum ønsker flest mulig lokale spillere på A-laget og at det er dette som driver dem. Men dersom man ser på generell interesse og besøkstall opp gjennom historien så er det faktisk resultater, suksess og reelle tittelsjanser som genererer flest til tribunen, dette uavhengig av navn på trøyene.
Det viser seg at under de to første årene hvor Storhamar introduserte den såkalte ungdomslinja (fra og med sommeren 2008) så var tilskuersnittet det laveste i moderne tid, sett bort fra en kortere misère-periode for omlag fem år siden (uten å komme nærmere inn på akkurat dét…). Og dette til tross for at det myldret med hamargutter på isen.
Det er selvsagt kjempekult å se nabogutten kjempe med nebb og klør for byens iskrigere, helt inntil han og laget ryker 0-10 mot Vålerenga i semifinalen. Da blir det raskt «kvelden og mørkt» både på isen og blant de besøkende. Slik er det bare. Slik fungerer mekanismene og kynismen innen toppidretten.
Intet er bedre enn om Storhamar kan fylle på med egne produkter og samtidig vinne både serie- og NM-gull. Dette er således en fin overordnet målsetting å ha, noe å strekke seg etter. Men at det er særlig realistisk er en annen skål. Ei heller er det særlig reellt i dagens kommersielle samfunn hvor sportslige resultater og økonomisk gevinst teller mest av alt og langt på vei trumfer all form for idealisme.
Les: Kamprapport og børs mot Lørenskog
Er du god nok så er du gammel nok, også i Storhamar. For juniorene handler det derfor om å bite tennene sammen, få bort putene under arma (for enkelte…), gjøre jobben på skolen og i treningsrommet for så å være klare dersom sjansen kommer.
Torbjørn Orskaug har et flott postulat i så måte, et postulat som kan være en rettesnor for ungdommen med ambisjoner og som kan fungere som en passende avslutning til dette innlegget.
-I will get ready, and then, PERHAPS, my chance will come!
Les: Lars Nikolaisens Bak mål-blogg
Les: Mattis Røhnes sportsarkiv-blogg
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.