Først og fremst så bøyer vi oss alle i hatten for seriegull i år. Gratulerer. Og så håper jeg bare at sluttspillet ikke blir en da capo fra sist.
For sist SIL vant serien var i sesongen 2005-06, da blant andre Mads Hansen og Patrick Yetman herjet vilt i spann med Geir «Burger’n» Svendsberget. Da vant vi ligaen med 29 poeng foran Stjernen som også satset stort med Martin Kariya, lillebror til mer kjente Paul, i spissen.
Vålerenga hadde den gangen en fiasko-sesong i seriespillet til dem å være. Ved juletider tok de dermed grep, investerte i en del nye – og dyre – spillere for så å legge alt fokus på playoff. De kalte prosessen for «Operasjon Kongepokal» og gikk således brautende ut med konkret mål om å klå erkerivalen fra Mjøsas bredder.
På Hamar småflirte vi av hele greia. Vi svevde i skyene, vi eide norsk hockey. Liksom… Og på tampen av seriespillet feide vi likså godt «bohemene» av isen med 5-0 bare for å gni det inn. Det var nesten for godt til å være sant.
Les: Se HA-TV fra feiringen av seriegullet
Frisk ble slått i fire strake i kvarten og alt så egentlig rosenrødt ut, utenfra. Men bak kulissene visste man om formsvikt og sjukdom på viktige spillere, og til tross for suverent avansement fra kvartfinalene så var det litt smårusk i maskineriet. Om det ikke var veldig mye så var det hvert fall nok til at det hersket litt uro i de indre gemakker.
Patrick Yetman var ikke like het som han hadde vært tidligere mens Mads Hansen var både syk og småskadet, for å nevne noe. Og da VIF ble trukket opp av hatten som semifinalemotstander lå det an til en såkalt «moralsk finale» hvor undertegnede faktisk hadde en litt uggen følelse i magen i forkant.
Og det skulle vise seg å stemme. For SIL nådde aldri opp til toppnivå i semi’n, mens VIF dessverre hadde prikket formen. Når man i tillegg tar med en del marginer som gikk mot oss så satt man med en negativ fasit i hånd.
Det startet dog riktig så bra med 2-0 ledelse på Jordal i kamp 1 før «halvdelen fra helvete» resulterte i tre rake baklengs på 10 minutter. Vi utlignet til 3-3 tidlig i tredje periode før VIFs nyinnkjøpte tsjekker Tomas Chlubna satte in 4-3 med under to minutter igjen. Senere kom det enda en i tom kasse og VIF hadde satt standarden.
Skandalekampen
Deretter kom kampen som skulle etse seg inn i SIL-historien med negative fortegn. Det endte med tap 4-5 etter to hårreisende og direkte matchavgjørende dommeravgjørelser som begge gikk imot SIL. Den første var en 5+liten disp-straff til SILs Steffen Thoresen for en forseelse som i etterkant viste seg å ikke kvalifisere til noe som helst. VIF scoret to mål i løpet av dette fem-minutters overtallet.
Les: Fra konkursgjørme til seriegull
SIL kjempet seg deretter tilbake igjen til 4-4, hadde momentum og trykk. Men i stedet for den forløsende seiers-scoringa med påfølgende eufori så kom historiens verste «ikke offside-avgjørelse» som forærte VIF 4-5 med drøye to minutter igjen på klokka.
Tomas Chlubna var det visst, igjen. Han var så langt offside, uten puck-kontroll, at det kan mistenkes at linjedommeren ikke så ham – på FEIL SIDE! … Chlubna holdt i tillegg kraftig tak i SIL-back Ola Hoel Johannessens kølle, noe som også kvalifiserte til utvisning – uten respons, trampet inn og satte spikeren nede i det lengste hjørnet. Game, set, match og 0-2.
Jeg har sett et tusentalls hockeymatcher i mitt liv, og ovenfornevnte offside-situasjon er faktisk den aller verste og matchavgjørende negative dommeravgjørelsen jeg noensinne har sett på dette nivået (eller høyere). Den var såpass ille at hoveddommer absolutt burde ha overprøvd sin assistent på blålinja, noe man for øvrig sjelden ser i ishockey generelt sett.
Vi snakker altså om en offside på minst 1 meter, kanskje enda mer når han faktisk får kontroll på skiva og tar den med inn i offensiv sone, ref. til bildet ovenfor som viser situasjonen rett før Chlubna får kontroll på pucken og fører den inn over blålinja… Situasjonen resulterte også i, etter kampslutt, en av de kraftigste pipekonserter noen gang utført i Hamar OL-Amfi siden VIFs scoring ble helt avgjørende.
Plastflasker haglet mot dommere og gestikulerende VIF-spillere som visste å utnytte seg av situasjonen. Shampo og Jan Tore Kjær fikk dagen derpå boltre seg med utropstegn på førstesiden i sin «rosablogg» på datidens VIF-klubbavis, VG, mens NIHF fikk «labb» med påfølgende straffereaksjon til SIL.
Derav kom «Vålerenga-tunnelen» til neste hjemmekamp i OL-Amfi’n, en tunnel som beskyttet VIF-spillerne mot hjemmefansens vrede.
Tenke seg… Storhamar som klubb, hjemmepublikum og klubbens arrangementskomité kom altså ut av dette som de store synderne, mens dommertabbene forsvant i vinden. Jeg kjenner at jeg fortsatt blir «varm i skallen» bare jeg tenker på det. Og dette er altså for godt over 10 år siden…
Dette var på en tid hvor det fortsatt kun eksisterte én hoveddommer på isen, og matchleder i skandalekampen, Lasse Dahl, ble sparket ut av kamp-serien etter fadesen i Hamar OL-Amfi. Han skulle egentlig bytte på å dømme kampene med Tor Olav Johnsen, men det endte altså med at Johnsen måtte ta seg av alle de resterende semi-oppgjørene.
Hvordan det gikk med Dahls linjemenn aner jeg ikke, men det vil være naturlig å tro at disse heller ikke fikk dømme videre i det aktuelle sluttspillet.
Lasse Dahl la vel opp etter den sesongen mener jeg å huske (med forbehold om at jeg er fullstendig på bærtur…), og han fikk dermed en trist sorti etter en lang karriere.
Les: Hestmann frykter langt skadeavbrekk
SIL reiste seg mesterlig i de påfølgende matchene og maktet å utligne til 2-2 i kamper. Men VIF ble for sterke til slutt og stakk av med de to neste, blant annet etter enda en sur seier på vår hjemmebane da Christian Thygesen traff krysset i sudden death.
SIL var dermed slått ut etter en til dels suveren sesong, og for meg var dette en av de største Storhamar-relaterte nedturene jeg har opplevd noensinne. Og da inkluderer jeg også en snau håndfull finaletap i samme slengen.
Sett bort fra det faktum at jeg med denne artikkelen naturligvis er en gammel, bitter grinebiter og sur taper, hva er så moralen med denne historien? Jo, moralen er selvsagt at det er viktig å nullstille før playoff, både blant spillere og fans. For det lurer skjulte farer bak enhver motstander, skader og sjukdom kan oppstå, hockeygudene kan spille inn samt at man aldri vet hva sebraene kan finne på, betalt eller ei… selv om de egentlig er ålreite dyr… de fleste av dem.
På den annen side er det viktig å nyte i nåtid, ellers blir man aldri fornøyd. Så derfor passer jeg på å gratulere gutta våre nok en gang med seriegullet, et særdeles fortjent sådan, og så krysser vi alle fingrene for at denne sesongen får en lykkelig slutt.
Men hvordan gikk det så til slutt i finalene i 2006 lurer du kanskje? Jo, «St. Hallvards menn» slo et finaledebuterende Stavanger Oilers i fire strake, lagde masse ablegøyer i etterkant og antas å ha invitert dommer-Dahl til gullfesten. Nevnte jeg at jeg hater Vålerenga?
Du vil kanskje også lese
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.